Hei fadderi og fadderullandei!

Snart en uke har gått siden jeg startet andreetappen på verdensturneen som er livet mitt, og jeg må si den ikke skuffer. På alle plan Vancouver ikke helt nådde opp til Den Enorme Verden-forventningene på ren størrelse tar London det hele veien. Nå er jeg strengt tatt den eneste nordmannen i 20årene som ikke har vært i London de siste 15 årene, så jeg skal unngå å beskrive byen for alle dere som har vært her, men blant følelsene jeg sitter igjen med er definitivt forvirring og hjelp-så-liten-jeg-er en langt større del av helheten enn sist. Der Vancouver hadde gangavstand, ryddige gater, god skilting og futuristiske skyskrapere som til enhver tid preget synsvidden er London et kaos av kollektivtrafikk, folkemengder, kronglete, små sidegater (som plutselig kan finne på å skifte gatenavn midtveis) og en kollasj av arkitektur og inntrykk. Jeg elsker det. Forandring fryder, og dette er intet unntak.

Den andre store forskjellen er jobb. Overgangen fra den kameratslige gutteromauraen på Storm til den middels store, men fortsatt oversiktlige steam punk møter The Matrix i stummende mørke som var Image Engine var ingenting i forhold til platået opp til dette. Hundrevis av mennesker prakket inn i 15 etasjer labyrintinspirert plassert over tre deler/bygninger er en verden langt utenfor den jeg er vant med. På et hverdagsnivå merker man ikke den store forskjellen, da alle strengt tatt er spredt utover et større antall produksjoner enn jeg er vant med, så teamstørrelsene og strukturen er omtrent den samme, men den fire timer lange introen den første dagen var mildt sagt overveldende.

Jeg kan ikke si så alt for mye om hva jeg jobber med, annet enn at det involverer minst en bedugget pirat i mascara spilt av Johnny Depp.
















Nå gjelder det bare å finne seg en leilighet så jeg får kommet meg ut av dette hotellrommet..

-Espen