Espen og sånn.

Plug!

2011-01-24T14:26:00.000-08:00

www.tomcowland.com

"Tom's Picomatic was a year long project, started on January 1st 2010.

The challenge each day was to capture a little corner of the world that might normally be overlooked.

-Tom Cowland"

Trolljegeren "Årets kulturbegivenhet 2010"

2011-01-17T03:37:00.000-08:00

http://www.aftenposten.no/

-Espen

Vi seiler på sjøen i vind og i blest

2011-01-16T13:16:00.000-08:00

me: Man, this place is huge
me: Both the city and the studio, I guess
me: Finding an apartment in vancouver was so easy
me: There's like 3 or 4 different places one might want to live
me: Here it's a like a hundred
Rhys: hehe, a hundred, or none :P

Etter en nokså myk start første uka har denne vært alt annet. Ukas mål: Fullføre alt flytte- og immigrasjon relatert. I første omgang betyr det å finne seg en leilighet. Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne når man skal beskrive standarden på leiemarkedet i London for noen som ikke har erfart det selv. Den korte versjonen: Smertefull. Det skal jo sies at det å finne seg et sted å bo i London har et ganske dårlig rykte, men jeg bestemte meg standhaftig for at dette skulle bli en fornøyelig prosess. Ingen har vel kommet noe sted med en dårlig holdning. Men tilbake til dette med smerte. Selv å tråle seg gjennom et hundretall bydeler og tube-stopp er en prosess som kan ta knekken på de fleste, og det påfølgende øyeblikket hvor man etter en rask tur innom foot-to-meterkalkulatoren på google innser hva man må ut med for en ettroms i sentrum kan også beskrives som prøvende. Da jeg etter en femten-tjue forsøk til slutt fikk meg et par visninger begynte det plutselig å demre for meg hva jeg var oppe mot her.

Men for å gjøre en middels lang historie mye kortere: Jeg hadde omtrent en uke på meg til å finne et sted å bo, signere kontrakt og flytte. Nå har jeg kanskje fått dette til å høres ut som et helvete, men på mange måter tar akkurat tidspresset mye av smerten bort fra prosessen, da alt raskt pekte mot at det beste alternativet var å finne seg en leilighet for en kortere periode mens jeg leter etter noe bedre. Jeg har fått masse hjelp av venner og bekjente med erfaring med akkurat dette, og på onsdag flytter jeg inn i en ganske liten leilighet med en noe mindre smakfull grønnfarge på kjøkkenet men ellers i god stand og med god beliggenhet i zone 2, rett ved Angel tube station i Islington.

Etter en uke med skattepapirer, visninger, eiendomsmeglere, bankansatte, telefoner og møter har altså det meste kommet på plass, og jeg kan med god samvittighet igjen finne frem laptop, laurbær og en iskald Carlsberg fra minibaren.

*mumle noe om å ta det rolig de neste hundre år*

-Espen

Film og kvalitet

2011-01-14T09:31:00.000-08:00

Bevis på at hvor bra en film er !∝ 1/hvor daarlig den er.

http://thisisindexed.com/wp-content/uploads/2011/01/card2787.jpg

-Espen

Hei fadderi og fadderullandei!

2011-01-09T07:38:00.000-08:00

Snart en uke har gått siden jeg startet andreetappen på verdensturneen som er livet mitt, og jeg må si den ikke skuffer. På alle plan Vancouver ikke helt nådde opp til Den Enorme Verden-forventningene på ren størrelse tar London det hele veien. Nå er jeg strengt tatt den eneste nordmannen i 20årene som ikke har vært i London de siste 15 årene, så jeg skal unngå å beskrive byen for alle dere som har vært her, men blant følelsene jeg sitter igjen med er definitivt forvirring og hjelp-så-liten-jeg-er en langt større del av helheten enn sist. Der Vancouver hadde gangavstand, ryddige gater, god skilting og futuristiske skyskrapere som til enhver tid preget synsvidden er London et kaos av kollektivtrafikk, folkemengder, kronglete, små sidegater (som plutselig kan finne på å skifte gatenavn midtveis) og en kollasj av arkitektur og inntrykk. Jeg elsker det. Forandring fryder, og dette er intet unntak.

Den andre store forskjellen er jobb. Overgangen fra den kameratslige gutteromauraen på Storm til den middels store, men fortsatt oversiktlige steam punk møter The Matrix i stummende mørke som var Image Engine var ingenting i forhold til platået opp til dette. Hundrevis av mennesker prakket inn i 15 etasjer labyrintinspirert plassert over tre deler/bygninger er en verden langt utenfor den jeg er vant med. På et hverdagsnivå merker man ikke den store forskjellen, da alle strengt tatt er spredt utover et større antall produksjoner enn jeg er vant med, så teamstørrelsene og strukturen er omtrent den samme, men den fire timer lange introen den første dagen var mildt sagt overveldende.

Jeg kan ikke si så alt for mye om hva jeg jobber med, annet enn at det involverer minst en bedugget pirat i mascara spilt av Johnny Depp.

Nå gjelder det bare å finne seg en leilighet så jeg får kommet meg ut av dette hotellrommet..

-Espen

Life V

2010-12-21T09:10:00.000-08:00

“Just because an idea is overly convoluted and complex doesn’t make it cool”

-Stan Marsh

Nostalgi

2010-12-19T22:30:00.000-08:00

4 mnder er ikke spesielt lenge. I dag fant jeg meg selv stående og se utover Downtown Vancouver fra 19. etasje - halvt døsig av eimen av løsemiddelinnholdet i amerikanske renholdprodukter, halvt utmattet av å dra rundt på en støvsuger de har stjålet fra settet på Mad Men, og (i Seinfeld-stil) halvt melankolsk og tankefull fordi jeg befinner meg på nøyaktig samme sted jeg sto for fire mnder siden med kofferten tømt utover stuegulvet og følelsen av å ha hele verden for mine føtter. Jeg elsker disse nostalgiske øyeblikkene. Akkurat i dag fant jeg meg fascinert over hvordan tiden her har gått veldig fort, men det føles som en stor del av livet mitt. Tidsmessing går ikke det helt opp. Men da jeg har kastet meg noe blindt ut i en situasjon hvor jeg har måttet gjøre veldig mye for første gang, vil jeg påstå jeg har lært mer på kort tid her enn jeg kan huske å ha gjort tidligere.

Det skal bli utrolig deilig å komme hjem til Norge noen dager. Familie, venner og ikke minst ferie har etterhvert blitt sårt savnet i det store utland, og jeg skal gjøre et tappert forsøk på å kombinere det hele før jeg forsvinner videre til London før det har gått to uker. Jeg kjenner jeg ikke ser spesielt frem til å gå gjennom flyplasser, hotellrom, bank, skatt, visninger og jetlag igjen, men gleder meg som en unge til ny jobb, nye prosjekter, nye mennesker og nye erfaringer.

I mellomtiden er jeg nødt til å finne ut av hvordan i all verden jeg skal få plass til alt i kofferten uten kvinnelig assistanse..

-Espen

Teapot

2010-12-15T21:45:00.000-08:00

I anledning at det regner ute og at jeg er lei av å knote rundt i notepad (single og multiplayer) tenkte jeg at jeg alltids kan presentere et aldri så lite hobbyprosjekt.

Delvis for egen utvikling og delvis fordi jeg savner en shader editor med gode verktøy for project management som ikke koster skjorta (*host* SLIM) sitter jeg om dager og pludrer (<- er det bare jeg som er underholdt over at stavekontrollen i firefox faktisk spiste denne, men ikke ordet "firefox"?) sammen min egen. Slim er et fantastisk verktøy, men personlig er jeg mer glad i en Python API enn å knote rundt i tcl for å lage shaderkomponenter med et ok interface. Hypershade er .... vel, Hypershade, og mangler en fullstendig støtte for asset management, versjonering, dynamiske shotspesifikke overrides ovs. Jeg ønsker også å se et interface som er eksternt fra Maya og uavhengig av alt som følger med det. Med no further ado gir jeg dere Teapot:

Foreløpig har jeg bare puslet en ukes tid, så det er bare en enkel backend med database for storing/loading av objekter (assets, versjoner, dailies, shaders), en shader class for layer management og shader compiling, en shadingComponent class for deklarering av shader componenter og interfacevariabler, og starten på et interface for det hele.

Den noe løse dev planen er støtte for (å oversette denne til norsk blir bare rart, så tar den på engelsk):
*Dynamic layer management
*Simple way of adding custom shading components
*Custom, arbritrary conditionals for each component (ie: pass, object, context)
*Explicit and Implicit texture naming
*Simple versioning
*Preset library
*Internal and External shader attributes
*Shot specific overrides for attributes, while the rest of the shader versions up with the asset.

Ettersom gratis lisenser er fantastisk gjør jeg alt for 3Delight, men det er ingen grunn til at man ikke skal kunne plugge inn en hvilken som helst annen compiler. I første omgang blir det old school RSL for enkelhets skyld, men jeg regner med å implementere det hele som co shaders når ting begynner å fungere.

Videre blir det også et enkelt toolset i Maya for lysshadere, komplett med Exposure Based Lighting, IBL, spotlights, pointlights, indirect diffuse, gobos, reflection cards og arbritrary geo som area lights.

Og sånn går no dagan.

-Espen

Chickencam

2010-12-13T22:43:00.000-08:00

Okay. Jeg vet ikke om dette er et velkjent konsept eller ikke, men jeg fant det grenseløst fascinerende.

En verden av muligheter!

Så her er det bare å kutte alle utgifter på Syntheyes og PFTrack og slette trackeren i Nuke. Hvor var kyllingene under innspilling av Trolljegeren?

-Espen

Inspirasjon II

2010-12-11T12:45:00.000-08:00

I dag kom jeg over et fantastisk blogginnlegg, og tenkte jeg skulle dele det med verden.

Secrets of the Self Employed (or How to be an Amazing [insert profession here]

"1. Don’t worry about marks while you are in school. No one will ever ask you what school you went to or what your marks were when you leave it.

[...]

13. Don’t worry about whether or not you are good (good is subjective and most people are not great judges of their own work), just keep making work.

14. Ignore cool. Successful people do not try to be hip, they just do work that excites them.

15. Always come back to work that excites you. Even if you get off track for a while. Do personal work on a regular basis, show it to others. You can reinvent yourself at any time"

-Keri Smith

Det er strengt tatt ment for illustrasjonsfrilansere/-studenter, men jeg har vanskelig for å finne noe som ikke er minst like aktuelt for VFXbransjen, spesielt som frilanser. Jeg mistenker at det første poenget hans forsvinner litt. Da jeg leste det selv tenkte jeg det var nok et "School sucks. I managed without it, so can you!"-utspill fra en av mange drop outs i bransjen, men så leste jeg introduksjonen hans og så han er en illustrasjonslærer, og ble med ett mye mer enig: Det er ingen i bransjen som bryr seg om hvilken skole du gikk og karakteren du fikk. Det er irrelevant. Det som ER relevant, er hva du kan. Og med det forsvinner jeg tilbake til skisseboka.

-Espen

Nerd om dagen, nerd om natten

2010-12-10T19:45:00.000-08:00

Plutselig en dag snudde alt seg på hodet. Og jeg som etterhvert hadde blitt vant med dette å ha samboer. Handlelister, levende lys, skolebøker og en subtil, behagelig duft av jenteparfyme er byttet ut med stummende mørke, klær på gulvet og oppvask på kjøkkenbenken, og jeg sitter lettere forvirret igjen og lurer på hvor all tiden ble av. Elisabeth er altså sendt trygt hjem for å få med seg den siste innspurten før jul med familien, og jeg sitter igjen for å gjøre ferdig det jeg rekker på jobb før jeg kaster meg på siste flyet hjem før jul.

Men hva bruker jeg all denne friheten til? Med unntak av de obligatoriske tingene som sporadiske turer på byen etter jobb, frokost klokka to og å sove på tvers av senga for å ha optimal avstand til badet om morgenen er det en ting jeg har fått gjort lite av i det siste utenom jobben, og som det klør i fingra hver gang jeg er oppe hos R&D-gjengen i 2.-etasje: Nerding. Det har hopet seg opp med Siggraph-artikler, forumposter og obskure ideer som er enten hakket for gale, tidkrevende eller omfattende til at jeg får lov å gjøre det på jobb. Så mens katten er borte sitter Espen igjen med tråløs mus, vim, IDLE, 3Delight, PyQt, Dethklok og The Walking Dead. Jeg skal spare dere for detaljene foreløpig, men se opp for nerdete poster i den nærmeste fremtid.

Jo, forresten. Finnes det blant dere hyggelige blogglesere ute i internettverden en vennligsinnet sjel som ser på seg selv som komfortabel i Python? Erfaring viser at selvlært ikke alltid er like vellært, og jeg kunne trengt noen til å se over litt kode for meg, rive seg i håret og fortelle meg at jeg er gal.

-Espen

Life IV

2010-12-09T20:51:00.001-08:00

-Espen

It's hard to be a nissemann

2010-12-08T20:56:00.000-08:00

Tradisjoner er moro. Og i fravær av pepperkakelandsby, nisseposthus og juletre i stua er de beste de man finner på i farta. Som 300 000 mennesker i gatene på Santa Claus Parade - på en langt kortere strekning enn oslotoget 17. mai. Eller helstekt gris, tysk gløgg, sveitsisk ost og fransk spekepølse. Servert av en Inder på et julemarked i Canada. Der det er vilje er det vei, og her mangler det ikke på noen av delene. God jul.

-Espen

Approved!

2010-11-24T10:14:00.001-08:00

http://www.gizmag.com/first-commercially-available-jetpack/14423/

-Espen

National Geographic's Photography Contest 2010

2010-11-21T17:10:00.000-08:00

Verden er fantastisk.

http://www.boston.com/bigpicture/2010/11/national_geographics_photograp.html

Life III

2010-11-10T19:35:00.000-08:00

“Once you make a decision, the universe conspires to make it happen.”

-Ralph Waldo Emerson

"I am Harry Pottah!" eller: Espen skal ut i verden. Igjen.

2010-11-06T17:08:00.000-07:00

I et øyeblikks uoppmerksomhet så november sin sjanse til å diskret sive inn i Vancouvers gater. Varme dager, solbriller og smilende mennesker i parken har blitt erstattet med grå skyer, kalde netter, vind og et slags kontinuerlig duskregn. Dette er altså vinter i en by uten minusgrader. Enda godt jeg sitter klistret foran en lysende LCDskjerm i et stummende mørkt tidligere båtverksted (en slags Machine City meets steampunk) mesteparten av døgnet.

Jeg er ikke sikker på hvor assosiasjonen kom fra, men midt oppe i dette slo det meg at: Nå er det snart jul. Tradisjoner, gaver og jesus til side betyr dette et par ting. For det første betyr det at jeg har sju uker igjen i Vancouver. Med tanke på hvor fort tiden har gått så langt er dette alt for lite. Videre betyr det at per 19. desember vil jeg være hjemløs og arbeidsløs. Rent teknisk eier jeg vel kanskje en leilighet og er fast ansatt hos Storm Studios i Oslo, men under målet om å jobbe på alt som er kult og å oppleve verden velger jeg å stå fast ved hypotesen min.

De siste par ukene har altså gått til nettverking, jobbsøking, intervjuer, telefoner og Skypeing. Mye Skypeing. Jeg har sett på hvilke muligheter som finnes og satt meg ned sammen med Elisabeth for å finne ut hvordan vi vil 2011 skal se ut. Luksusproblemer er som alltid de vanskeligste å ta stilling til (jeg mener, hvem som helst kan velge mellom "pest eller kolera" og "cake or death"), men vi kom i mål sist helg og jeg fikk bekreftelse for et par dager siden: 4. januar begynner jeg å jobbe for Moving Picture Company (MPC) i London.

Jeg gleder meg som en unge (som i og for seg er gitt ved påstanden "jeg gleder meg" alene (og folk sier jeg mangler selvinnsikt.. PFØY!)), og dette kommer til å bli konge av så mange grunner. For det første er det nært Norge, men kvalifiserer stadig som "Det Store Utland". Med flyprisene som de er finnes det ingen unnskyldning for å ikke komme på besøk. Gi meg en dato, så stiller jeg med sofa. Videre er dette på alle måter neste jobben i rekka under "guttedrømmen"-kompendiet: Jeg får jobbe for et stort studio, med vanvittig dyktige mennesker, får en fancy tittel (smak på "Senior Lighting Technical Director") og får jobbe på filmer med nerdefaktor 10 av 10. Det er ikke helt bestemt hvilke prosjekter jeg skal innom enda, men i løpet av de 12 mndene jeg er der skal studioet jobbe på Harry Potter, Pirates of the Caribbean og X-Men.

Da er altså planen for 2011 lagt, og jeg kan med god samvittighet gå tilbake til zombier og livredde norske forskere (med flammekaster) på sørpolen i noen uker til.

For spesielt interesserte:
http://www.moving-picture.com/
http://en.wikipedia.org/wiki/Moving_Picture_Company
MPC Creature Reel

-Espen

Mer norsk historie

2010-11-01T08:59:00.001-07:00

Da har traileren til den siste filmen jeg jobbet på i sommer kommet.

Kongen av Bastøy

-Espen

Selvpromotering

2010-10-28T20:39:00.000-07:00

Ettersom alle de kule kidsa legger ut arbeidet sitt fra Trolljegeren på internett om dagen kan jeg ikke være dårligere enn å dele noe av det selv. Her er demoreelen min for 2010.

En quicktime i bedre kvalitet kan lastes ned her.

-Espen

Hå hå

2010-10-24T10:19:00.000-07:00

http://www.stormstudios.no/trollhunter/index.html

Norwegian Film Industry takes up the challenge of The Troll Hunter.

Illus: stormstudios.no

Trolljegeren en suksess i utlandet

http://trolljegeren.no/

-Espen

Filmer < IRL

2010-10-18T22:02:00.000-07:00

http://www.youtube.com/watch?v=mO0xNI3xpmE&feature=player_embedded

Ikke imponert? For nerdete? Vel:

http://www.wired.com/gadgetlab/2010/10/berkeley-bionics-elegs/

Det er tilogmed håp for oss som alltid har ønsket oss Arnold-briller:

http://www.engadget.com/2010/10/01/recon-zeal-transcend-goggles-now-shipping-gps-and-head-mounted/

Selv nekter jeg naturlig nok å la meg imponere før det kommer som en samlet, matchende pakke med jet pack som selges på Clas Ohlson.

-Espen

Turist i Canada

2010-10-16T14:47:00.000-07:00

Da har jeg hatt Elisabeth her i tre uker, og anledningen ble benyttet til å rive seg vekk fra IDLE og treningsstudioet og ut i frisk luft, ekte 3D og andre lumske oppfinnelser: Vi har lekt turister. I Canada.

Canada er USA's Finnark. Oslo's Lillestrøm. Tør jeg si Europas Skandinavia? Det et enormt land fullt av fjell, skog, innsjøer, elg og trær. Mange trær. Det bor nesten ingen mennesker her, og de lokale er folkelige som få. Bred dialekt (ja, alle parodier og klisjeer fra amerikansk TV stemmer), skogsvante, øldrikkende, TVtittende sportsfanatikere. For det er tross alt OLbyen dette her. Men tross en imponerende sky line og et travelt sentrum skal du ikke lenger enn 15 minutter til fots fra kjøpesentrene før du begynner å lure. 10 minutter senere begynner kartet sårt å mangle et kompass, og innen få minutter innser du endelig at dette er ingen fredet park - den en gang så urbane byen viser seg å befinne seg midt inne i mil på mil på mil med skog.

Så hva gjør man så som turist i Canada når man har trålet seg gjennom de obligatoriske kjøpesenterne, skyskraperne, museene og restaurantene? Vi tok for oss en god bunke turistbøker og nettsteder for å finne ut hvilke attraksjoner som befinner seg mellom skyskraperne og sightseeingbussene. Vi ble møtt av noe som lett kan forveksles med rekrutteringskampanjer for speidern: Camping, Kayaking og skogsvandring. Side på side med smilende turgåere foran det jeg kunne sverget på var norske fjell og fjorder. Vi fant en turistbuss på vei til Capalino Suspention Bridge, og kastet oss på med godt mot for å finne ut hva som kvalifiserer for en kanadisk turistattraksjon.

Det er få ting jeg setter så stor pris på som når jeg får oppleve alle mine fordommer utfolde seg foran meg. Dette var ikke noe unntak. Her kunne vi finne unike opplevelser og attraksjoner som:

Og:

(and other measurements as well!)

Parodien til side må jeg innrømme at jeg har hatt en fantastisk andre mnd her, og ser frem til de neste to. Det er deilig å befinne seg så nære skog og natur, og utsikten med fjell og fjorder fra vinduet gjør overgangen fra Norge til Den (Påstått) Store Verden mindre.

Det er en fryktelig upraktisk tidsforskjell til Norge, så det er ikke ofte jeg får snakket med dere på internett, men jeg håper alle har det like bra hjemme.

-Espen

Kristenmanns blod.

2010-09-29T21:50:00.001-07:00

Blair Witch Project møter Ghost Busters.

Knut Nærum, Otto Jespersen og Hans Morten Hansen.

Du tror det når du ser det...

Trailer + artikkel.

-Espen

Når frelseren forsover seg..

2010-09-26T21:36:00.001-07:00

Da har jeg altså vært her i en måned, og følelsen jeg sitter igjen med foreløpig er: Helvete så fort tiden går. Mellom hektiske dager på jobb, trening og sosialisering har alle tanker om avkobling og å leke turist blitt pent brettet sammen og lagt i riktig skuff. Jeg er heldig som får omgås en mengde interessante og usannsynlig dyktige mennesker, og har mer enn nok med å ta til meg det jeg klarer av informasjon, inspirasjon og erfaring. Det hele serveres naturlig nok med mengder alkohol. Servert fra tappekran formet som et sverd.

Det er noe spesielt med miljøer fulle av nomader fra alle verdenshjørner. Min favorittmail fra forrige uke er:

From: Reception Image Engine
To: All

Jesus will be in at 10.30

-x

-Espen

Lou Romano

2010-09-16T22:32:00.000-07:00

Jeg har vært overraskende flink til å unngå fanboyposter på denne bloggen. Men nok får være nok. Denne mannen slutter aldri å overraske meg med hvor langt man kan komme med lite, og hvor uendelig viktig de grunnleggende virkemidlene i design og visuell/filmatisk kommunikasjon er. Når jeg står fast med noe får denne bloggen meg alltid ned på bakken igjen ved å ta alt tilbake til ABC.

Dette er fargestifter på steroider.

http://louromano.blogspot.com/2009/05/art-of-up_3697.html

-Espen

Mennesker

2010-09-13T21:10:00.000-07:00

Det er noe bemerkelsesverdig tilfredsstillende ved å starte et liv blant mennesker man aldri har møtt før. Nå skal det sies at "å starte et liv" er en overdrivelse da jeg med all sannsynlighet kommer til å bo her kun i underkant av et halvt år, jeg bruker en uproporsjonell mengde av dagen på Skype og det ikke er mer enn to uker til jeg får meg samboer igjen, men følelsen er fortsatt der. (Dessuten høres det mye mer utfordrende og eksotisk ut). Det er underholdende å komme inn i et miljø hvor kun 10% er fastboende, ingen i bransjen er mer enn to ledd fra deg i bekjentskap, det begynner nye mennesker hver uke, alle er innstilt på å stifte nye vennskap og samtlige er en gjeng nerdete, filmelskende, arbeidsnarkomane mennesker med sære interesser (nevnte jeg at supervisoren min har blått hår?). Det hender jeg mistenker at hele bransjen er et omfattende realityprogram om oss litt spesielle, men slår det fra meg da det strengt tatt er irrelevant. Konklusjonen er i alle tilfeller at jeg kan overleve dette en stund til.

-Espen

Man is the warmest place to hide

2010-09-12T20:31:00.000-07:00

Det er noe spesielt med guttefilmer. Filmene man finner igjen i hylla på gutterom, eksterne harddisker og studenthybler verden over. En flytende sjanger det kan være vanskelig å sette ord på, men hvor alle vet hva det dreier seg om. Filmene hvor pottis, pizza og pils er pålagt, og testosteronnivået ligger i taket. Det strekker seg fra voldsforherligende mafiaoppgjør og kjøttetende zombier via surrealistiske fremtidsvisjoner og superhelter til tåpelig collegehumor og tits'n'ass. Allikevel står det aldri "guttefilm" på baksiden av disse DVDcoverene. Poenget er at det et av disse begrepene som dekker veldig mye, men allikevel noe spesifikt - av typen "du vet det når du ser det".

Sist tirsdag hadde jeg et sånt øyeblikk. Det var en av disse dagene hvor vi satt seks voksne menn i en liten kinosal og så et klipp på i underkant av 3 sekunder på repeat. Uten å ha noe nøyaktig tall på det vil jeg anta vi brukte godt over en time på å diskutere hva som måtte gjøres for å øke realismen i klippet som viste en motbydelig, obskur, menneskelignende zombie forsvinne rive ned et lagerrom i det "hun" forsvinner forbi kameraet. Blod, slim og tentakler ble diskutert saklig, alvorlig og uten å på noe tidspunkt komme inn på surrealismen eller det absurde med situasjonen. Det er øyeblikk som dette som er ulidelig underholdende, og samtidig eksponentielt morsommere ved en økende avstand fra kontekst. Vi hadde en haug av dem med Tommy Wirkola og Bryan Jones på Død Snø, og nå er jeg altså her igjen: Jeg gjør trailershots på The Thing (prequel).

For de nostalgiske av oss som liker å mimre orginalen:

-Espen

Vancouver uke 1

2010-09-05T13:25:00.001-07:00

Jeg har ikke bestemt for hva som er mest underholdende - den enorme kontrasten mellom utsikten vestover mot skyskraperne, nattlivet og hotellene og østover mot bakgatene, de nedlagte byggeområdene og slitne betongbygningene eller den tilsynelatende medfødte trangen de lokale ser ut til å ha til å ta seg frem med enorme, maskuline kjøretøy laget for alt annet enn rushtrafikken i sentrum. Vancouver er meget fascinerende. Alt er enten litt større eller litt mindre enn i Oslo. Større biler, butikker, bygninger og porsjoner, mindre priser, egoer, kollektivkaos og mennesker (når en av to mennesker er asiatisk befinner man seg på 1.75 meter over havet plutselig godt over gjennomsnittet).

Så langt har ting foregått i et nogen lunde kaotisk tempo, men på et eller annet vis har jeg klart å havne på andre siden med visum, jobb, leilighet, skattepapirer og en fungerende døgnrytme. Jeg har problemer med å sette alt som skjedde fra jeg omsider fikk igjen kofferten som hadde bestemt seg for å bli igjen i London da jeg sto i Calgary uten fly eller visum til jeg nå befinner meg foran laptopen med internett i en splitter ny leilighet i Downtown Vancouver i riktig rekkefølge, men nå er jeg altså her. Espen i den store verden. Om ikke på toppen så i det minste i 19. etasje, plutselig midt i det livet jeg alltid har ønsket meg. Jeg er ferdig med slutten av begynnelsen, og nå starter moroa. Opp, opp og av sted.

-Espen

And I'm gonna take you home.

2010-03-28T12:56:00.000-07:00

Da var det siste fullførte prosjektet også ute på nett. I vinter gjorde vi en 45 sekunder lang reklamefilm, hvor så godt som alle shots har effekter (ikke de med skuespillere), og de fleste av dem er rene effektshots (som betyr vi har gjort alt digitalt - omgivelser, bil, elg, snø osv).

Filmen

Bilder (trykk for full størrelse)

-Espen

Trondheim post mortem

2010-03-17T11:04:00.000-07:00

I dagens kapittel av Espen Gjør Seg Livserfaringer vil jeg fortelle om mitt liv som student. Når sant skal sies har jeg vel strengt tatt ikke vært student (til forskjell fra sist tur hadde jeg nemlig ikke studentbevis), men jeg har den siste tiden levd blandt dem, og i prosessen opparbeidet en sykelig fasinasjon for konseptet. Studenthverdagen, altså. Det heter seg at vi mennesker har en tendens til å begjære våre nestes kollektiv og at gress er mer saturert utenfor umiddelbar nærhet, og det ligger det kanskje noe i, men det forandrer ikke det faktum at jeg - til tross for at jeg har benyttet enhver anledning til å latterliggjøre dem - har begynt å innse hva jeg har gått glipp av. For bak fasaden av slitne fellestoaletter, ukesgammel oppvask, kronerulling og bøttekott med navneskilt fant jeg en verden fylt med ølkjellere, fredagsgrøt, Spungebob Squarepantshatter og 10-timersuker.

De deduktivt kompetente av dere har kanskje allerede gjettet at jeg har besøkt Trondheim igjen. Etter å ha vært skremmende nære utbrent i februar, har noen uker med hypersosialisering, trening, normale arbeidsdager og langhelger gjort turen nordpå til den perfekte prikken over ien som skulle til for å få meg tilbake på hundre prosent. Det er noe fasinerende avslappende ved å kunne koble fullstendig ut med en helg fylt med venner, pils, pizza, serier, x-box og prematurt våryre studinner.

Men nå er jeg lei av å ramse opp substantiver.

Jeg heter Espen, og er en livsnyter.

-Espen

Ny runde

2010-03-01T11:37:00.001-08:00

Harr harr harr. Da var vi altså her igjen, ja. Livet mitt de siste par månedene har gått i ett, så å skrive om seg selv på internett har måttet nedprioriteres, men nå er jeg altså sprengladet med ny energi, produktivitet, fritid og narsissisme, klar for å nok en gang begi meg ut i den binære verden.

I dag stikker jeg egentlig bare hodet innom for å vise frem det neste kapittelet i Espen Skal Ut I Verden (- Før Eller Siden..). Ettersom det viser seg å være noe utfordende å skaffe seg et arbeidsvisum for USA uten en formell utdannelse, beveger jeg siktet nordover - nærmere bestemt til OLbyen. Pixar åpner en avdeling for kortfilmer i et land som faktisk er åpen for vestlig arbeidsinnvandring, og jeg kan ikke være dårligere enn at jeg prøver meg der og. Her er denne rundens søknad, pluss et par bilder fra det siste tillegget. Bildene er fra en bilreklame vi gjorde i desember, januar og februar. På grunn av en estetisk uenighet er versjonen som går på TV en annen enn denne, og jeg vil legge ut vår versjon av reklamen i sin helhet så fort jeg har klarert at jeg får lov til det.

Showreel vinter 2010:
Stor (121 MB)
Medium (45 MB)

-Espen

Epilog

2010-01-03T06:27:00.000-08:00

Jeg er en blogger.

Vel. Det går kanskje ukesvis mellom hvert innlegg med et noe meningsfullt innhold, jeg bretter ikke akkurat ut sjelen min her, og jeg må innrømme at selv om jeg leser alle bloggene deres - og finner de fleste av dem underholdende å følge - så kommenterer jeg tilnærmet aldri. Men på et binært nivå er jeg altså en blogger.

I januar skrev jeg at:
"... I løpet av de neste 11,5 mndene vil jeg selv prøve å skrive en blogg, og så ukritisk jeg klarer være fast leser av flere andre blogger. Mot slutten av desember vil jeg oppsummere prosjektet, og forhåpentligvis sitte igjen med et bredere og mer helhetlig bilde av bloggens verden."

Vi er kanskje ikke i slutten av desember, men jeg velger å kalle det nære nok. Har jeg fått et "bredere og mer helhetlig bilde av bloggens verden"? Nei. Det skyldes delvis at konseptet er en remse total svada, men også at motivasjonen for å skrive endret seg nokså raskt. Jeg liker å skrive. På et selvsentrert, mentalmastruberende nivå elsker jeg å kaste ut selvhøytidelige, meningsløse og knotete formulerte tanker nå og da. Og om noen skulle finne på å finne det underholdende er det selvsagt en tilfredsstillende bonus.

En relativt åpenbar trend jeg har observert i bloggverdenen er det å si noen ord om året som gikk. Jeg føler livet mitt følger en eksponensiell kurve, hvor jeg for hvert år som går treffer nye, fantastiske mennesker, har enda større frihet og opplever enda mer enn året før. 2009 har ikke vært noe unntak. Fra suksesser og opplevelser i filmverden (premierer, priser, turer, fester) til utallige kvelder, turer og opplevelser med gamle og nye venner(festivaler, ferier, filmkvelder, fester, gåturer, middager, treninger, konserter og alt annet som er gøy) kan jeg bare konkludere med at jeg elsker retningen livet mitt har. At det hele ble avsluttet med et potensielt jobbeventyr i 2010 er nok et bevis på at positivitet fører til mer positivitet.

Jeg håper alle andre også får nok et godt nytt år i 2010.

-Espen

O jul med din..

2009-12-18T13:40:00.000-08:00

-Espen

If you're going to San Fransisco

2009-12-10T12:47:00.000-08:00

I dag vil jeg fortelle historien om hvordan hvem som helst kan få til hva som helst bare de har riktig innstilling.

For seks år siden møtte jeg en mann som forandret livet mitt. Han fortalte meg at å lage animasjonsfilm og spesialeffekter er noe det går ann å leve av. At menneskene som lager filmer som Star Wars, Jurrasic Park, Pinocchio, Monsters Inc, Terminator og Sin City får betalt for det. At det ikke bare er mulig, men faktisk oppnåelig å dyrke en lidenskap for å tegne, skape og å underholde på heltid. Jeg var seksten år gammel, hadde haka skrapende bortover Karl Johan og en enorm stjerne midt i hvert øye. Han sa han jobber på Pixar. Da jeg omsider var nødt til å dra hjem lå jeg hele natta uten å få sove. Jeg satte meg et mål. Når jeg var tretti år gammel, skulle jeg jobbe på Pixar.

Det er fasinerende hvor oppslukt et menneske kan bli av de tingene man bryr seg om. Hvor hardt man er villig til å jobbe for å realisere en drøm. Og hvor fort veien dit plutselig blir langt mer spennende og givende enn man så for seg at målet skulle være. Hvordan man over tid setter så stor pris på veien, at man en periode glemmer hvor man skulle. Og når man ved noe som virker som en tilfeldighet stopper opp i bare et lite øyeblikk, plutselig kommer på hvor man var på vei. Følelsen som treffer deg når du ser deg rundt, og innser at mens du var opptatt med alt annet, så har du kommet frem. I dag er jeg 22 år gammel, og neste uke skal jeg ha et jobbintervju med Pixar.

-Espen

Mer selvpromotering

2009-11-12T13:50:00.000-08:00

Isbjørn:
http://www.stormstudios.no/page/creatures/index.html

Mer isbjørn:
http://www.stormstudios.no/page/beerenberg/

Skryt:
http://www.stormstudios.no/page/BVE2009/index.html

Og lite utrdag fra Skylappjenta:
http://www.stormstudios.no/page/skylappjenta/news.html

-Espen

Detox

2009-11-09T08:11:00.000-08:00

Kjære dagbok,

Kroppen min er ikke det den en gang var. Et overforbruk av ting som kebab, øl, brus, sjokolade, pizza, hamburger og alt annet som er himmelsk og dyppet i fett er ikke lenger utlignet av 30 treningstimer i uka. Det er nå flere måneder siden jeg har sett noe som kunne ligne en mage i speilet, og noe må gjøres. I løpet av de siste årene har det gått veldig til og fra. Diverse motiveringsmetoder har blitt prøvd, fungert i en kortere periode, og forkastet. Av de vanligste ble samvittighet og selvbilde forkastet grunnet henholdsvis total mangel og overflod. Videre måtte lagidrett legges på hylla, da jeg har en jobb hvor oppmøte til faste tider og dager bare er å glemme.

Nå er det på tide å hamre noen gode vaner inn i kroppen min.

Vi har altså kommet frem til de mest tradisjonsrike og effektive motivasjonsmetodene som finnes: Konkurranse og utpressing. Historisk har jeg alt på min side, med en kombinasjon som ikke kan feile. I samarbeid med en heldig(harr, harr) kollega, er dette retningslinjene:

-Null kebab.
-Null godteri.
-Null pizza.
-Null burger.
-Null brus.
-Null potetgull.
-5 joggeturer pr uke.
-3 treningsøkter pr uke.
-Maksimalt en fyllekule pr måned.
-Utover det, Null alkohol.

Overtredelse av reglene medfører total ydmykelse og 1000 kroner i uka. Varigheten er i første omgang på 6 uker. På nyåret skal vanene bedømmes, og konkurransen revurderes.

-Espen

Ferietanker

2009-11-06T07:17:00.000-08:00

Når jeg nå (igjen) befinner meg i en ferietilværelse uten plikter og rammer, med en haug av fritid jeg har lært meg å sette pris på, ender jeg ofte opp med å undres om de samme tingene. Dere skal spares for å måtte se dem på trykk, men en ting har jeg nevnt tidligere, og jeg kommer stadig tilbake til hvorfor verden mangler akkurat dette. Derfor vil jeg ikke klassifisere dette som en tankeskildring, men heller en oppfordring til resten av verden til å fylle tomrommet.

Jeg snakker(skriver?) selvfølgelig om en komplett guide til hvordan å forholde seg til hverdagslige sosiale situasjoner. Et oppslagsverk for hva som er sosialt akseptert og ikke, bygd etter hakkespettbokmodellen. Dette vil som sagt fylle et enormt tomrom i verdenslitteraturen, og utstyre de sosialt vanskeligstilte av oss med en sårt savnet krykke. For å bedre beskrive hva jeg ser for meg i form av innhold, legger jeg ved eksempler på kapitler, med spørsmål og temaer de kan ta for seg.

Offentlige transportmidler.
Dette er et enormt tema, men jeg kan begynne med enkle spørsmål for å sette igang tankeprosessen.

1. Du går på en trikk, buss eller tog, oppdelt i dobbeltseter. Bussen er forholdsvis full, med minst en person i hver "bås", så du setter deg ved siden av en tilfeldig person. Etter noen minutter har bussen langsomt blitt tommere, og det er ikke lenger folk i alle båsene, men kun i noen få. Er det nå riktig å sette seg i en annen bås, alene, for å gi den tilfeldige sidepersonen "pusterom"? Eller vil dette bli sett på som en fornærmelse av tidligere nevnte sideperson, som om du sier "jeg likte ikke å sitte ved siden av deg, så nå setter jeg meg heller et annet sted"? Og som et tilleggsspørsmål: Avhenger svaret av kjønn, alder, størrelse eller andre variabler på deg selv eller sidepersonen?

2. Du sitter i en full buss i rushtiden, i et av de fremste setene i bussen. Om en eldre person går på, er normen å reise seg og tilby plassen til personen med større behov for å sitte enn deg selv. Det vanskelige spørsmålet her er: Hvor går grensen? På hvilket punkt blir dette sett på som en fornærmelse fremfor en høflig gest? Jeg er helt sikkert ikke alene om å reise meg smilende etter et raskt blikk på noen som ser ut som en eldre dame, for kun å få et dypt fornærmet blikk tilbake, etterfulgt av en sur kommentar om å bli behandlet som et gammelt krek. Måler vi i mengde grått hår, rynker, eller generell skrøpelighet? Er det forventet at vi hører etter om det spørres om honnørbillett eller ikke? Hva om den potensielt eldre personen har månedskort?

3. I samme kategori som sistnevnte er Den Ledige Honnørplassen. Du går på bussen, og ser at alle sitteplassene er tatt, med unntak av to, så du slenger deg ned i det ledige setet. Du snur deg mot viduet, og ser det velkjente piktogrammet med hatt og stokk. Er det nå riktig å reise seg og stå resten av veien? Eller er det akseptert å sitte, men se nye passasjerer ann, og reise seg ved behov? Om sistnevnte er riktig svar, hva er da hensikten med gamlispiktogrammet? Fungerer det ikke da som en helt vanlig plass, men med en påminnelse om hva god folkeskikk er?

Køkultur
Igjen et enormt tema, men jeg lufter et par problemstillinger som kommer opp ukentlig.

1. Du står i matbutikken klokken halv seks, og det er kø i kassa. Hva er normen for småprating her? Er det høflig å snu seg og prate om ingenting med personen bak deg i køen, for å lette kjedsomheten ved å stå i kø for begge to? Eller har du ved å tvinge personen inn i en samtale med en fremmed, ødelagt hele køopplevelsen for vedkommende? Er kjønn, alder eller utseende relevant her?

2. Det velkjente købyttet. Hva er egentlig reglene her? Det virker som om det over tid har utviklet seg til å bli et rent anarki, men spørsmål som "hvor går grensen for å få tilbake plassen du hadde i forrige kø etter du har gått ut?" og "om det åpner en ny kasse ved siden av, hvor lang tid skal du gi personen foran deg i nåværende kø til å hoppe over til den nye kassa før du selv går over?" trenger sårt besvarelse.

Småprat
Her er det nok spørsmål som passer i flere kategorier, men de går alle sammen under den forhatte fellesnevneren "småprat". Fra befriende samtaler med ukjente i banken for å få tiden til å gå, til hun tjukke fra barneskolen som plutselig kjenner deg igjen i klesbutikken. Det er en dans på en syltynn egg, med faren for å fornærme noen ved å avbryte for tidlig på den ene siden, og pinlige øyeblikk hvor begge innser de ikke har noe til felles, eller blir sittende fast i en samtale den ene ikke har noen interresse av på den andre. Her trengs det retningslinjer for sosialt akseptabel minimum og maksimum samtalevarighet, samtaletemaer, ærlighet, nivå av åpenbarhet på unnskyldningen for å avbryte, kropsskontakt (klem, håndtrykk osv), og andre relaterte spørsmål, basert på faktorer som alder, kjønn, varighet siden forrige samtale, nærhet av tidligere vennskap, sex, hvem som tok kontakt, kontekst (kø i banken, fest, familiebursdag osv), familierelasjon (slekt, slekt av venner, venn av slekt osv).

Dette er ment som en enkel base å bygge på, og som en tankestarter for den potensielle forfatteren(e). I alt for lang tid har vi vært uten retningslinjer for minefeltet som er sosiale situasjoner, og vi trenger dem både for oss fortapte sjeler som ikke plukker dette opp intuitivt, og for å sette dem i stein en gang for alle. Dette burde vært en egen post på statsbudsjettet, med et råd av offentlig lønnede forfattere som kontinuerlig skriver og reviderer boken. I mangel av dette spør jeg, Espen Nordahl, dere, Verden, om hjelp. Jeg kan love et opplag på millioner. Dette er et umettet marked.

-Espen

Don't drink and blog

2009-11-05T16:37:00.000-08:00

edit: 'nuff said.

Life 2

2009-10-30T15:52:00.000-07:00

I dag var jeg innom jobben til pappa. Jeg har en latterlig ubetydelig, meningsløs jobb.

-Espen

Life

2009-10-22T13:04:00.000-07:00

I dag har jeg vært på teater. Virkeligheten har alt for få monologer.

-Espen

Hipp, Hipp!

2009-10-16T09:52:00.000-07:00

Dersom Oslo har tapt 130 mill. kr.

på å utvikle et nytt transport

billett

system, og har lagt ut 570 mill. kr.

på de nye

Flexusautomatene som ikke fungerer, har hovedstadens

350.000 skattebetalere på få år

blitt loppet

for til sammen 700.000 mill. kr., hvilket betyr

at vi hver og en

har betalt 2.000 kroner

for en billett vi aldri fikk.

-Jan Erik Vold

(orddeling som i orginaldiktet)

No rest for the wicked

2009-10-14T13:52:00.000-07:00

Det finnes visst en grense for hvor mye menneskekroppen kan tåle, og i skrivende stund befinner visst også min seg i grenseland. Etter noen fantastiske uker med konserter, bursdager(beklager at jeg måtte dra tidlig fra din, Morten.), premierefester, lange kvelder på jobb og et snitt på 3 kvelder på flaska i uka, har jeg trukket meg tilbake - godt nedpakket i en etterlengtet sofa - med dyne, laptop, kakao, serier og laurbær. Jeg kan også med et lettet sukk si at jeg etter snart 10 mnder på og av, er ferdig med isbjørner. Denne uka kan avspaseres med god samvittighet, og jeg gleder meg som en unge til å jobbe på neste prosjekt, som internett har følgende å si om:

"«Trolljegeren» er en dokumentarfilm laget av et ungt filmteam som har kommet over en bombe av en dekkaksjon fra norske myndigheters side, skriver Norsk filminstitutt i en pressemelding.

Videre skriver de at filmen vil vekke nasjonal oppsikt når den kommer på kino.

Jacobsen sier til Side2 at han ikke kan fortelle noe om filmen utover det som står i pressemeldingen. "

Etter nesten et år med R&D og reklamer skal det bli godt å komme seg på rulletekstene igjen.

-Espen

Reinkarnasjon

2009-10-04T13:27:00.000-07:00

Jeg er overbevist om at jeg de siste par ukene har satt ny rekord i gjenfødelse av meg selv som et nytt menneske. I det minste i form av antall oppstandelser pr uke.

Den første Nye, Bedre Espen er han som er på jobb i kristelig tid. Med unntak av bare en eneste dag har jeg nå i tre uker vært på jobb klokken ni. La meg gjenta det. Jeg, Espen Nordahl har regelmessig vært på jobb klokken NI. Det er en helt ny verden, og med unntak av at den er noe kjøligere enn den andre, mer komfortable tilværelsen, vil jeg påstå at det å kunne gå hjem fra jobb samtidig som de vanlige dødelige er overraskende behagelig. Jeg må gi det et par uker til før jeg kan kalle det en fast rutine, men dette er som sagt begynnelsen av en ny æra.

Videre kan livet mitt deles inn i to perioder. Epoker, om du vil. Espen pre iPod Touch, og Espen post iPod Touch. I lengre tid har jeg vandret i mørket, overbevist om at noe så stort og upraktisk aldri kan være verdt et fancy look-what-I-can-do touchscreen interface og ubrukelige applikasjoner. Jeg har klamret meg fast til en patetisk iPod Nano, overbevist om at en mp3spiller som kan inneholde hele 8 gig musikk med hypermoderne funksjoner som "randomize" og "repeat album" var Guds gave til mennesket. Alt jeg kan håpe på er at jeg vil få tilgivelse for mine synder. Fra øyeblikket jeg koblet den nye gadgeten inn i macen og iTunes spurte meg om jeg ville synche alt innhold, til jeg vandret inn i himmelriket som er tråløst nett og applikasjoner har jeg vært et nytt menneske. Takk, Apple.

Sist men ikke minst (vel, strengt tatt er det vel minst), har jeg gjennomgått en tredje fornyelse som menneske. Jeg har trosset latskap, angst, mangel på interesse og personlig hygiene, og endelig tatt Det Store Skrittet - en tur til frisøren. En usjarmerende, dog veldig praktisk, vane de siste årene har vært å gå for full militærklipp, la håret gro til jeg ser ut som den Sjette Beatle, for så å ta maskinen frem igjen. Denne uken valgte jeg altså å gi salongen en sjanse, og det ble om ikke annet en underholdende opplevelse. For det første er ikke frisørdamer de skarpeste knivene i skuffen. Og nok en gang skuffet ikke fordommene mine. Jeg ble møtt av en søt ung ting, som tidlig måtte innrømme at hun synes det "er så vanskelig med klokka, liksom. Du vet, kvart over og ti på halv og sånt.". Det er også vanskelig å la være å le med en saks to cm fra øret. Videre kan jeg ikke annet enn å undre hva folk svarer når det obligatoriske "hva synes du?" spørsmålet kommer. Er det som det høres ut et ledende ikke-spørsmål av typen "hvordan går det?", eller er det sosialt akseptert å svare at det ikke var sånn du hadde sett det for deg, og be henne prøve en gang til? Igjen finner jeg meg uten en bok med tydelige retningslinjer på hvordan å forholde seg i hverdagslige, sosiale situasjoner hvor det er forventet at man vet hva som er sosialt akseptert eller ikke ut ifra intuitiv, sosial intelligens. Med så mye tilgjengelig informasjon rundt logisk, målbar IQ-type intelligens finner jeg det merkelig.

-(Den Nye) Espen

Work hard, play hard.

2009-09-27T13:07:00.000-07:00

Nå har det vært (behagelig?) stille på denne kanten i lang tid. En interessant observasjon er at mengden innhold i denne bloggen over tid er omvendt proporsjonal med mengden aktivitet i Espenland. Dette er selvsagt underholdende ironisk, da det stort sett resulterer i sporadiske innlegg på et halvt avsnitt medfulgt av et bilde eller en link til noe kun jeg i hele verden finner interessant, morsomt eller relevant. Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at hovedårsaken til dette er at jeg ikke finner det å prate med seg selv på internett en spesielt konstruktiv måte å bruke tiden min på, og da blir det til at man kun skriver om man kjeder seg. For ivrige lesere av denne bloggen (haha!) er dette spesielt ugunstig, da jeg strengt tatt ikke ikke er i stand til å kjede meg.

Dessuten finner jeg det enormt mye enklere å klage enn å skryte. Og når temaet på denne bloggen strengt tatt skal være meg selv, er det skremmende lite å klage over. Med unntak av et litt for langt utsatt frisørbesøk går stort sett alt en vei. Eventuelt tre. Opp, opp og av sted. Nå som jeg omsider er inne i den etterlengtede perioden av livet hvor jeg kun trenger å gjøre nøyaktig det jeg selv vil, er det lite igjen for internettemoen i meg å komme med.

Men. Til den tidligere nevnte hypotetiske leserens store glede er dette Den Store Sofadagen, og jeg har kommet dithen hvor jeg ikke vil vedkjenne meg enda en forsømt blogg med et gjennomsnitt på ett innlegg i måneden og en normallengde på fjorten ord.

Nå er jeg også inne i min halvårlige gjennoppfinnelse av meg selv (se: første innlegg) som Den Nye Espen, og jeg har nok en gang gjort meg et bloggrelatert mål, nemlig å gå tilbake til den mer fyldige, digresjonerende (jeg er rimelig sikker på at dette innlegget har ny rekord i bruk av ikkeeksisterende ord), kvasiselvhøytidelige typen innlegg hvor majoriteten av ordene ikke begynner med http://. Se på dette som en advarsel, og en påminnelse om at jeg finner det fryktelig underholdende å skrive i den(ne) stilen og har ingen planer om å gi meg med det uansett hvor smertefullt det måtte være å tråle seg gjennom som leser.

-Espen

2009-08-17T13:12:00.000-07:00

ferie
subs.
(lat. fl feriae 'religiøse festdager da en ikke drev handel', besl med feire, fetere)
Sammenhengende rekke av dager hvor arbeidstiden halveres og man har fri i helgene. fellesf-, julef-, skolef-, sommerf-, f-faen, påskef- / avvikling av f- / ta f- / når-skal-jeg-endelig-få-f- / ha f- til gode / inni-helvete-så-godt-det-skal-bli-med-f-

-Espen

All work and no play.

2009-08-02T12:07:00.000-07:00

Det slår meg at denne bloggen etterhvert har blitt forsømt, glemt og forlatt. Det har jeg tenkt til å gjøre noe med.

Senere.

-Espen

Prettiest card in the deck..

2009-07-06T13:07:00.001-07:00

2009 er et spesielt år. I år faller nemlig juleaften og bursdag på nøyaktig samme dag(for ikke å snakke om på en helt annen årstid..). Det beste med å toppe navnelista på veggen på nordpolen, er at tradisjonen tro har nissefar sendt en 120x40x65cm, steinhard, firkantet pakke på godt over 30 kg. På skrivebordet mitt - bak voldelig opprevede(?) pappesker - står en skinnende ny Wacom Cintiq 21ux.

Har dere noen gang sett noe vakrere?

-Espen

Kortfilmnerding (Nå også med fungerende link!)

2009-07-01T05:42:00.000-07:00

Mer om Skylappjenta

"- Vi gjør mye fotorealistisk mattepainting her på Storm Studios. Dersom publikum ikke kan se at vi har gjort noe som helst, så har vi gjort en god jobb. I Skylappjenta så vi ingen grunn til å etterstrebe realisme, og vi gjorde det heller til et poeng at man skal kunne se håndverket som ligger bak."

-Endre Skandfer

bilde og tekst: Rushprint

-Espen

With a gun barrel between your teeth, you speak only in vowels.

2009-06-22T13:05:00.000-07:00

Det er ikke å legge skjul på at det er noe spesielt med sommeren. Om det er grønne trær, fargerike blomster og klokkeklar fuglesang eller tynnere øl, lengre kvelder og våryre studinner som er trekkplasteret er ikke så nøye, da resultatet jevnt over er det samme: Blide, fornøyde og positive mennesker overalt. Jeg vet jeg er på tynn grunn på imagekanten(det er naturlig nok flaut å vedkjenne å dele en holdning med majoriteten), men det skal sies at selv regnet er bedre på denne tiden av året. Med unntak av de gangene du er halvveis mellom Aleksander Kiellands Plass og Sagene i det himmelen faller ned over Oslo, er sommerskurene hvor hele verden i et øyeblikk bader i vann samtidig som solen skinner i regnbuefarger ned over alt det våte, noe ganske annet enn den seige novembergjørma utenfor Frognerparken.

Men før jeg skyter meg selv i den andre foten også, tenkte jeg å reise en skål for at resten av sommeren blir like bra som den har begynt. Da det strengt tatt ikke ser ut til å bli noen offesiell ferie før utpå høsten en gang, er det ikke værre enn at man får ta kveldene og helgene desto bedre i bruk.

Fortsatt god sommer (og sånt).

-Espen

Såkalt god anmeldelse.

2009-06-15T04:32:00.000-07:00

Vi holder visst en "såkalt internasjonal standard".

http://rushprint.no/blog/grimstad-09-noen-favoritter/

Bilde: tv2.no

-Espen

No sleep ´till Sölvesborg

2009-06-03T02:05:00.000-07:00

Det er med et forventningsfullt smil om munnen jeg pakker sekken full av svarte T-skjorter, slitne, makabre CDcover, hullete dongeribukser, øl, solbriller og selvironi. De neste dagene vil bestå av 1120 kilometer bak rattet, dårlig mat, gjørme, solbrente skuldre, grøftefyll, klamydia, øresus, melkesyre og et skremmende høyt underskudd av søvn. Dette er den tiden på året hvor selv voksne mennesker kan kaste seg ut i det totalt blottet for hemninger og selvrespekt. Festivalsesong.

Den første turen går sørøstover - til söta brors kullsvarte favn. Motorhead. In Flames. Dream Theater. ZZ Top(!). Heaven & Hell (Black Sabbath). Twisted Sister(!). Kamelot. Hammerfall. Journey(!!). Volbeat. Europe(!!!). Flogging Molly. Uriah Heep. Jon Oliva´s Pain (Savatage). Svinesund kan bare gå å legge seg. Dette er nemlig den ukronede kongen av harry. 35 000 mennesker med en felles interresse: God, gammeldags tungrock. Sist jeg var her, var headlinerne Deep Purple, Def Leppard og Whitesnake. For en sesongåpning.

Vi sees på den andre siden.

-Espen

Oh gravity, thou art a heartless bitch.

2009-05-06T10:44:00.000-07:00

2500 våryre, vinterbleke kvinnekropper. Anorektiske toppidrettsjenter, beinharde traktorlesber og superbestemødre. Selvsikre. Veltrente. Med smørblide smil sprader de rundt i Oslos gater som et hån mot alle oss som er glad i fredagspilsen og fylleburger'n. Nok en gang står Grete Waitz-løpet på programmet.

Men frykt ikke! En helg som tradisjonelt er fylt med angst, eksponensielt synkende selvbilde og sjalusi er nå - og for all fremtid - reddet. I det røde hjørnet, med en medianvekt på 95 kilo, ølmage og dårlig ånde står nemlig Tom Waitz-løpet 2009.

Fra wikidia:
"Tom Waits-løpet er et uformelt tilsvar til det tidligere Grete Waitz-løpet – nå «Vårspranget» – og ble etablert for å redusere prestasjonsangsten i løpet og sportsligheten i alkoholkonsumet, og som et alternativ for alle. Det er oppkalt etter den amerikanske blues-artisten Tom Waits, kjent for sin henslengte og «brune» stil, og er lagt opp som et etappeløp mellom brune puber i gamle Oslo."

Fra Facebook:
"25 halvlitere, én dag, én by, mange tapere.

Oppmøte ca kl 14 i Mariakirkeruinene. Kjøp t-skjorte med årets løype her, de som vil. Underveis i løpet ser man som regel noen som har, og man kan dermed alltid vite hvor neste stopp er.
Første bar er Ruinen, siste er Fiasco.
Ingen regler, ingen vinnere, bare stolte tapere. Sitt så lenge du vil ett sted, hopp over hva du vil, eller følg stimen gjenom alle stedene. Har du nok kroppsfunksjoner og selvinnsikt i behold til å registrere at du utpå natta er på Fiasco, er det sannsynligvis på tide å dra hjem, sliten og fornøyd."

Helgen er reddet.

Vi sees på Grønland.

-Espen

2009-04-30T02:01:00.000-07:00

Norsk Oscar-Team klare for ny film

Ignore me.

2009-04-27T13:42:00.000-07:00

Det er bare å beklage. Det er på tide med en ny dose selvpromotering fullstendig blottet for skam og anstendighet. Må man, så må man.

Undertegnede.

Team Oscar.

Knut.

-Espen

I can dodge bullets, baby

2009-04-19T13:58:00.000-07:00

I dag er jeg i uproposjonalt godt humør. Det skal sies at det er lenge siden jeg har vært i noe som kan kalles dårlig humør, men i dag er det altså enda bedre. Dette er det sikkert flere grunner til, men jeg velger å skylde på Shawn Kelly.

Shawn er det mest positive, engasjerende, motiverende og gledesspredende menneske jeg har møtt noen gang. Han er den typen som den første gangen du møter ham, vet du ikke helt om han er ironisk, høy, eller overkompenserer for noe. Blir du kjent med ham, lærer du at han faktisk er så sprengfull av positiv energi du bare trodde fantes hos programledere og golden retrievere. I dag kom jeg over et gammelt innlegg fra bloggen hans, og det satte igang hjernen. (Prøv å ignorere den erkeamerikanske overskriften).

"I learned that something my grandfather once told me was very true: simply "following your dreams" isn't enough - you have to aggressively and proactively HUNT your dream down."

People spend their entire lives "following their dreams" and the vast majority of them never arrive. If you want to get into your dream studio, you have to be better than that.

You have to be a hunter."

[...]

"I know, because I've been there. And the hard truth is that I saw plenty of people who could have tried harder. Back when I was in school, I saw plenty of students leave the animation lab at 10 p.m. to go play video games or hit a club or go to sleep. The people who stayed in that lab until it closed at 2 a.m. EVERY NIGHT are largely the people who have their dream jobs right now."

Jeg vet ikke om det for å forsvare ovetidstimene, asosiale tendenser eller et forsvar for at jeg har en smal interesse jeg bruker faretruende mye tid på, men det tvang meg til å vurdere et par spørsmål jeg aldri helt har turt å gi meg selv et ærlig svar på, og jeg endte opp i et usedvanlig godt humør. Jeg befinner meg nemlig i den helt ideelle situasjonen at samtidig som jeg har en nogenlunde optimal kurs mot drømmelivet og jobber ræva av meg for å få det til, har jeg funnet en tilværelse som viser seg å ikke være så dum den heller. Jeg jobber kanskje ikke til 2 hver eneste natt, men så har jeg ikke så dårlig tid med å komme meg videre heller.

Men nok kvasinostalgisk, patetisk pjatt. Det kommer frem av og til, men vi får håpe det blir en stund til neste gang.

-Espen

There seems to be an absence of a certain ornithological piece.

2009-04-10T09:00:00.000-07:00

Da er vi igjen kommet dit hvor påskeånden er over oss, og mens de vanlig dødelige ligger langstrakt i en solseng og nyter påskeegget 800 meter over havet, sitter jeg i et mørkt gammelt fabrikklokale, halvt fremoverlent foran en lysende PCskjerm og prøver å komme på hvorfor jeg for sjette kvelden på rad spiser billlig takeaway etter alle andre har dratt, og forgjeves prøver å overbevise meg selv og andre om at jeg faktisk vet hva jeg driver med.

Fryktelig så galt er det ikke, da jeg i skrivende stund har lagt blyanten fra meg (i vår moderne tidsalder er dette faktisk ikke et paradoks) til fordel for fem dagers ferie. Jeg har fått sjokoladeegg av Jesus, og da jeg mener påskefjellet er best utenfor sesong (jeg er ingen spesielt stor fan av kø) er jeg innstilt på en langhelg bestående av god mat, gode venner, god pils, god film, god musikk og god(?) poker. Det er ikke ofte jeg kan senke skuldrene, late som alt går bra til slutt og slippe å tenke på jobb, men når jeg får sjansen vet jeg å ta vare på den.

Ellers har jeg ikke spesielt mye å meddele, annet enn at alle må løpe og kjøpe den nye Død Snø-DVDen, og den obligatoriske kanskje-en-vakker-dag-er-det-min-tur-fanboy-linken. Just keep swimming, swimming swimming..

-Espen

2009-03-27T04:27:00.000-07:00

Oslo Filharmonien setter opp Peter og Ulven i Oslo Konserthus

S.H.J.F.P.I! - E.I.i.E.U.M.L.S.F.

2009-03-26T11:07:00.000-07:00

Det går stadig lenger tid mellom hver gang jeg skriver noe her. Jeg kan velge å skylde på latskap, manglende interesse eller dårlig tid, men jeg kommer ingen vei utenom den bitre sannheten at jeg rett og slett ikke finner noe å skrive om. Dette er en spesielt tung pille å svelge, da jeg liker å se på meg selv som over gjennomsnittlig kreativ. Ved nærmere ettertanke ligger ikke sakens kjærne i mangel på ideer, kanskje heller ikke mangelen på en god(det blir det vanskelig for meg selv å være dommer av), men mangelen på viljen til å dele dem. Jeg er langt fra en mester i å gi et godt bilde av meg selv utad, og det er ingen hemmelighet at jeg befinner meg på den nederste halvdelen av den sosiale næringskjeden(se rødt hår, briller og et ukomfortabelt forhold til sosialt samvær), men jeg vet nok til å styre unna innlegg som er fanatiske, selvhøytidlige eller pinlig nostalgiske. Det viste seg å bli vanskeligere enn jeg trodde, da jeg stort sett er en eller fler av tre. Jeg må til og med inrømme at i et svakt øyeblikk skrev jeg nesten et innlegg om det å være syk, før jeg kom på dette med døde hester. (Og vi kan vel alle være enig i at det ikke finnes noe mer patetisk enn en syk mann).

Men da har vi altså kommet dit at jeg sitter her å skriver om at jeg ikke har noe å skrive om. Veis ende. Så med fare for å tråkke i en haug med salater, klisjéer og andre buskevekster, kaster jeg meg ut i det og skriver om det første jeg kommer over. I ære av en av mine nesten faste nettavisspalter velger jeg å kalle innlegget Se Hva Jeg Fant På Internett! - Et Innblikk i En Ung Manns Liv Som Forkjølet. Jeg jobber med en kortere tittel.

For å starte denne samlingen av høydepunkter i dagens hvileløse reise gjennom internetts rariteter, blir det vanskelig å komme utenom konseptets far og navnebror: Nettavisens Se Hva Vi Fant På Internett. Serien kan leses hver fredag(såvidt jeg husker), og tar for seg spill, artikler, youtubevideoer og lignende av varierende underholdningsgrad. Jeg skal la være å linke til de samme tingene her, men jeg kan anbefale alle å ta en tur innom i et kjedelig øyeblikk.

Videre ser jeg meg nødt til å komme innpå noe som tok opp flere timer med underholdende (og til tider skremmende) nettdigresjon (ja, jeg har patent på konseptet): Gud og sånt. Jeg skal lekent hoppe over dette med fanatisme (og salater), men heller dele litt av det jeg kom over, som startet med denne artikkelen jeg fant på dagbladets nettsider. Kort fortalt handler den om en naturfagslærer som hjernevasker unger. Det burde være unødvendig å nevne at han er fra Arendal. Med litt rask graving, fant jeg google-cashe av et par av artiklene skolen har latt ligge på nettsidene deres (før de i et øyeblikk fikk landsdekkende oppmerksomhet, selvsagt), blandt annet denne. Videre gikk jeg frem og tilbake mellom skremmende og ulidelig underholdene nettsteder, og tenkte jeg i det minste skulle dele et par youtubevideoer på temaet.

Om du tar referansen er denne udødelig. Jeg lo så det var appelsinjus utover hele skrivebordet mitt.

Underholdende tegneserie. (Hele konseptet, ikke bare den stripa)

Sist og ikke minst, en artikkel om effektene i Watchmen. Et must for de som liker genren.

Jeg innser at dette innlegget er å jukse (og at jeg ble utolmodig mot slutten), men jeg skal gjøre et ærlig forsøk på å skrive oftere her fremover. Om jeg så må svelge den blå pillen og bruke bloggklisjéene.

-Espen

Populærmusikk fra Hemsedal

2009-03-09T10:59:00.000-07:00

Vinden biter meg lekent i kinnene. Adrenalinet strømmer varmt gjennom kroppen mens trærne flyr forbi som korte, krokete lyktestolper langs veien. Tanker og bekymringer svever ut av kroppen, og jeg er i ett med brettet og skogen. Med et smil om munnen skyter jeg fart ned et heng, og legger ikke merke til at det blir tettere mellom trærne før jeg er midt i det. Jeg prøver å vinkle brettet for å bremse farten, men det er ingen plass mellom de lave buskene. Farten øker for hver meter. I refleks løfter jeg fronten på brettet for å tvinge det over snøen før det er for sent. Jeg kjenner en søt smerte spre seg fra kneet da det treffer en stein. Brettet og bena mister fart, men kroppen fortsetter fremover. Snøen forsvinner under meg, og i et lite øyeblikk er jeg vektløs. Vinden suser i ørene. Det kjennes som om jeg henger stille i luften, mens det er verden som forsvinner bakover. Foran meg reiser det seg et tre. Jeg løfter armene for å ta meg for. Snøen pisker meg i ansiktet. Jeg lukker øynene. Alt er svart. Pusten forsvinner ut av lungene når noen kjører et balltre i mellomgulvet mitt. Det svarte går over i rødt. Langt borte hører jeg lyden av noe som brekker. Noen legger en hånd på skulderen min.

"Vil du danse?" Munnen hennes former et beskjedent smil under to varme, lyseblå øyne. Jeg kaster et blikk bakover for å se om det er noen andre hun snakker til. "Det er ingen tvang, men om du ikke har lyst må du nesten si det." Hun snakker definitivt til meg. Jeg biter i meg et spørsmål om promille, setter fra meg pilsen og advarer mot lite erfaring fra dansegulvet i snowboardsko. Hun ler og peker på to ledige stoler under de neonrosa, lysende "AFTERSKI"bokstavene. Vi setter oss, og pløyer gjennom de vanlige spørsmålene om skiføre, hjemby, studier og jobb. Det blonde håret hennes gløder i lyset fra dansegulvet. Jeg lirer av meg noe patetisk om øynene hennes. Hun smiler og ser beskjedent ned i fanget. Blikkene våre møtes igjen, og vi slutter å prate. Musikken forsvinner. Jeg går all in.

Bordet blir stille, og i et ørlite sekund angrer jeg. Tom ser ned på kortene igjen. Fire kort. En dame, en tier, en treer og en toer. Jeg går over matten igjen. Med to tiere på hånda er det bare to reelle hender som vil vurdere å calle. To damer, og to hjertere. Han har checket to ganger, så jeg kan med all sannsynlighet si at han ikke har damene. Med to hjertere på bordet betyr det at han trenger en tredje for å nå flushen. Trekker du fra den jeg har på hånden har han maksimalt 9 outs, med 38 kort igjen før det siste kortet. Jeg leder med 76 mot 24 prosent. Det er odds jeg kan leve med. Jeg trekker frem et selvsikkert smil, og setter spørsmål ved kjønnsrollen hans. Han tar en slurk av pilsen, skjelver et ørlite sekund med hendene før han legger 250 kroner til i potten. Call. Pulsen øker. Jeg spør om han er så sikker på at neste kortet er en hjerter. Han ler brydd. Martin snur det siste kortet langsomt. Alle holder pusten. Det er rødt. Noe kaldt og vått kryper nedover ryggen min.

Jeg åpner øynene og skvetter til. Under meg er det 10 meter rett ned til skogen. I et øyeblikks panikk griper jeg tak i det nærmeste jeg finner med all kraft. "Sovna du, eller?" Endre ser på meg og ler kameratslig. Jeg mumler noe om å sove på kjøkkengulvet, og slipper taket på jakka hans. "Visste du at det faller førti stykker ned fra stolheiser i norske alpinanlegg hver sesong?" Han spør for å holde samtalen igang, men jeg kan ikke unngå å tenke på hvor lite det er som holder oss på plass i de små stolheisene. "Jeg husker jeg var der en gang en av vognene løsna foran oss. De måtte stoppe hele heisen og hente oss ned med stiger. De som var over henget ble hentet i helikopter. Syke greier. Dritkaldt." Jeg svarer noe om gratis helikoptertur, og prøver å tenke på noe annet. Det går et smell fra ett av tårnene i heisen. Vi stopper. Blir hengende å svaie fra side til side over en seng av bittesmå trær og skiløpere. Panikken brer seg, mens Endre ler rått ved siden av meg. Det smeller igjen. Det rister i setene våre. Jeg ser opp i den hvite evigheten, og biter i meg redselen. Så faller jeg.

Den lille tiden det tar før jeg treffer bakken virker som en evighet. Det smeller i hodet mitt, før alt blir stille. "Tryna du, eller?!" Stemmen til Martin bryter stillheten. Jeg ser fra flaska med pils jeg har mistet foran meg på terassen til isflekken utenfor døra der beina mine sist hadde bakkekontakt. "Når du er ferdig med å lage engler i snøen trenger vi deg her inne på tangenter! Det skal jammes!" Jeg rister av meg snøen, åpner flaska med bordkanten og setter meg ved keyboardet. Morten spiller opp på bass. "Blues i A?" Rytmen kryper varmt og behagelig oppover ryggen og ut i fingertippene. Martin leker seg nedover A-bluesskalaen med el-gitaren. Jeg tar en lang slurk av det iskalde ølet, og svarer med en solo.

Hyttetur er livet.

-Espen

Mer Telenor

2009-03-05T03:34:00.000-08:00

Ny reklamefilm

Alle shots har effekter.

-Espen

2009-02-23T00:23:00.000-08:00

Da er det på sin plass å gratulere Pixar (Wall-E) med Oscar for beste animasjonsfilm, Digital Domain (Benjamin Buttons) for beste spesialeffekter (ja, hodet på bildet under er digitalt) og Robot Communications (La Maison de Petits Cubes) for beste animerte kortfilm.

PS! For de som skulle være interessert, er denne linken en presentasjon av noen av effektene i Benjamin Buttons. Den tar litt tid å laste ned, men den kan anbefales på det varmeste. Den viser hvor langt vi har kommet med effekter.

-Espen

When in Trondheim

2009-02-22T08:16:00.000-08:00

Det er få aktiviteter som kan måle seg med pizza, pils og fifa med fire kontroller.

Denne helgen har jeg altså besøkt bartebyen. Jeg tok på meg skinnvest og mokasiner, la dongerijakka og RBKskjerfet i sekken, og følte eventyrlysten bruse i årene mens jeg så utover Nidarosdomen og Nidelva fra et vindu på flybussen. Fordommene mine florerte, og det gikk varmt oppover ryggen min da en velstelt bart smilte bredt og spurte om jeg var "stud'ænt elljer vaan'li pass-a-sjer". Dette kom jeg til å elske. Visitten var dessverre kort, og det skulle vise seg at opptil flere av de det var meningen jeg skulle avlegge et besøk hadde flyktet fra byen, men turen kan oppsummeres som en enorm suksess. I tillegg til de tidligere nevnte substantivene fikk jeg oppleve sentrum, Nidar, (ta-med-egen-)putefest, et (noe urovekkende) stort utvalg av Torbjørn Egner- og Hakkebakkeskogenfavoritter, taco, utelivet som student, slafs, trøndermusikk og kø til urinalen. Jeg ble meget godt mottatt av de infødte, og ble utstyrt med egen leilighet og studentbevis. Det var et kortvarig liv som student, men det ga absolutt mersmak.

-Espen

Inspirasjon

2009-02-11T12:23:00.000-08:00

Om lediggang er roten til alt ondt, vil jeg være så dristig og påstå at inspirasjon er roten til alt godt. Jeg lever for og av inspirasjon. Både i overført og bokstavlig betydning. Inspirasjon er drivkraften som livnærer lysten til å skape. Trangen til å legge sjelen sin i det man driver med. Til å aldri nøye seg med "bra nok", men å strekke seg etter perfeksjon. Og om energien forsvinner når man innser at man aldri vil nå helt dit, er det inspirasjon som tenner en ny gnist og kaster deg ut i det med full innlevelse igjen.

I dag tenkte jeg å dele noe av det som har inspirert meg aller mest denne uka. Som har gitt meg det lille ekstra, og gjort at den siste uka har vært en av de mer produktive.

-Først ut er et utdrag fra et foredrag av Randy Nelson (Pixar) om kreativitet, samarbeid, innstilling og mestring.

Høydepunkter:
-"The core skill of innovators is error revocery, not failure avoidance."
-"We want somebody who is more interested than they are interesting. Anybody can have a pink mohawk and enough piercing so that when the wind blows you whistle without pursing your lips. That´s interesting, and that´s easy to get. Interested is tough, and that´s a real skill."

Klippet tar opp 9 minutter av livet ditt, og er absolutt å anbefale.

-Neste inspirasjonskilde kom da jeg snublet over denne forumtråden: http://forums.cgsociety.org/showthread.php?f=2&t=726669

Det flotte med å være inspirert, er at det ligger i inspirasjonens natur at det er smittsomt. Å se inspirerte, engasjerte mennesker som brenner for noe fortelle eller vise et produkt av sin egen inspirasjon er ufattelig inspirerende. Produktet trenger ikke engang være bra. Det er livsgleden hos disse menneskene som er så smittsom. Denne tråden er laget av en animatør fra Los Angeles, som sammen med broren sin - som er (film)klipper - har brukt ettermiddager, helger, ferier og netter på å lage en kortfilm. De har tatt i bruk alt de har av ressurser: Tid, penger, tjester og kunnskap om filmbransjen, og klart å skape noe de har drømt om. Forumtråden inneholder link til trailer, link til hjemmesiden deres, og en masse bilder og svar fra en av filmskaperne om prosessen de gikk gjennom.

Sist av kveldens store inspirasjonskilder er et foredrag av regissør og animatør Tim Johnson, om animasjon som underholdningsform og kunstform. Foredraget er på 7 deler og varer i nesten en time, men om du har tid er dette absolutt noe å få med seg (kan godt brukes kun som lydspor mens man gjør noe annet, da det egentlig ikke er så mye å se på). Han er en veldig dyktig foredragsholder.

http://www.youtube.com/watch?v=eJgAoSX-bGM

Høydepunkter:
-"Animation is the crack/cocain of art."
-"Movement is identety more than any other feature we have."
-"The nature of cinematography is subtractive. It is much more about what you do not show, than what you show. I´ll argue that most art forms are subtractive, ultimately. On that note I have a few favourite quotes: "I am sorry that this letter is so long, but I did not have time to make it shorter", and "Perfection is achieved not when there is nothing more to add, but when there is nothing more to take away"."

-Espen

Utfordringting

2009-02-05T10:36:00.000-08:00

Da kan jeg meddele at jeg har blitt tatt inn i varmen hos de innfødte bloggerne. Jeg har blitt utfordret. Utfordringen lyder som følger:
1. Gå inn på mine bilder/mapper. 2. Velg den 6 mappen. 3. Finn det 6 bildet. 4. Sett inn bildet på bloggen og skriv litt om det. 5. Inviter 6 nye – link og gi beskjed om utfordringen til dem.

Jeg skal bite i meg min prinsipielle motstand til "kjede"konseptet, ignorere gramatikkfeilene (det var dette med bjelker og øyne..) og ta oppgaven på strak arm.

Det må dessverre også meddeles at dette ble vanskeligere enn forventet. Første punkt jeg feiler på er nr 2. Jeg har ikke seks mapper i bildemappen min. Skal jeg være helt ærlig har jeg null. Derfor velger jeg å bruke mappen med flest bilder - skrivebordet - og gå videre derfra.

Bildet er fra portfolioen min (skrivebordet mitt inneholder nesten bare bilder derfra om dagen, da jeg gjør et halvhjertet forsøk på å rydde litt opp i den (noen av oss er ikke smarte nok til å ta vare på materiale når vi lager det, og må grave gjennom arkiver, gamle eposter og DVDutgivelser for å samle det i ettertid. Jeg nevner ikke navn.)), og er fra filmen Max Manus. Jeg jobbet 4 mnder med å gjenskape Donau digitalt, da det ble for dyrt og upraktisk å bygge et skip på 3000 tonn. Bildet viser før og etter digitalt etterarbeide på de viktigste scenene med skipet.

Da har vi altså kommet til skritt 5, og her må jeg igjen gi tapt. De tre bloggerne som har gleden av mitt digitale nærvær har allerede blitt "utfordret".

Der har vi det. Mitt første kjedeinlegg-inlegg. Jeg føler meg allerede bloggere.

-Espen

Vi kaller det et nødvendig onde.

2009-02-03T14:33:00.000-08:00

Vårt siste birag til å gjøre verden et bedre sted å leve. (link)

-Espen

Lesbisk naziprest narkoknivpisoldrept i sexorgie.

2009-01-29T11:57:00.000-08:00

Jeg er en nerd.

Og det slår meg at det kanskje er noe av grunnen til at det første som slo meg når jeg hadde skrevet setningen var å slå det opp. Ordboka kan fortelle oss: "nerd m1 (eng.) intelligent, men ensporet og usosial person han er en n- som alltid sitter med nesa i en bok / datan-". Det er vanskelig å si hvor vidt det er et kompliment eller kritikk. Mest sannsynlig er det vel en observasjon. Uavhengig av det tenkte jeg å promotere konseptet å være en nerd. Ihvertfall har jeg tenkt til å skryte av dagen min. Og jeg er hellig overbevist om at om jeg ikke hadde vært en nerd, ville jeg ikke kunne satt så stor pris på dager som dette. For ikke å snakke om hvor vanvittig bra hverdager er, men jeg hopper elegant over det temaet med fare for å smøre meg inn i sentimalitet og selvpromotering.

I dag bestemte vi oss ihvertfall for å dra på zoologisk museum. Vi er jeg og supervisoren på prosjektet jeg holder på med på jobb. Søknaden om tur til Svalbard ble avslått, så vi tråkket altså med godt mot til zoologisk museum for å studere utstoppede isbjørner istedenfor. Jeg er ganske sikker på at vi kom opp i 1000 bilder. Og 2 kosedyr, selvsagt. Vi var også fryktelig nære å møte en person med doktorgrad i isbjørn, men det viste seg han var død. For omtrent 20 år siden.

Jeg er heldig nok til å jobbe i et team hvor alle andre er genier. Internasjonale kunstnere med flere Oscar enn jeg kan løfte. Nå skal det sies at jeg ikke vet hvor mye en Oscarstatuett veier, men poenget mitt krevde en moderat overdrivelse. Det herlige med å ha smale interesser, er at om du gir 110% og får lov til å dyrke den interessen og få betealt for det, kan man ikke unngå være engasjert hver dag. Og det er dager som i dag det slår meg hvor heldig jeg er som får jobbe og bli venner med disse menneskene. Sitte hele dagen og tegne, filme, regne og få utløp for kreativitet. Lage nazi-zombie-feelgood-splatter og middelmådig norsk barnefilm samme dag.

Dagen i dag ble avsluttet med rød løper, champagne og premiere for sistnevnte.

Jeg innser at jeg ikke helt infridde løftet om å styre unna å være sentimental. Det får heller være. Planen var å skrive et innlegg om å være nerd, men så sporet det av. Jeg ser det kom noe ufrivillig frem allikevel.

-Espen

Alle gode ting er..

2009-01-25T12:28:00.000-08:00

Da, mine damer og herrer, er tiden kommet for god, gammeldags blogging. Jeg er ingen litterær kløpper med lekne, underholdende formuleringer og utvidet ordforråd, så jeg velger å styre unna den dypere genren blogging. Ikke har jeg så mye fornuftig å prate om heller. Det jeg kan prate om, derimot, er irrelevante, nerdete og eksentriske ting som sannsynligvis ikke interesserer noen andre i denne verden enn meg. På tråklete, rotete norsk, med fler innskutte setninger og digresjoner (for ikke å snakke om parenteser) enn den gjennomsnittlige leser klarer å holde følge med. Infall. Tanker. Idiotiske ting jeg finner på internett.

Først ut er Oscarnominasjonen. Jeg er ikke hardcore (eller interessert) nok til å sitte å se hele nominasjonsshowet direkte, men snublet over det på nyhetene her om dagen, og fant en liste på nett. Foruten å anbefale på det varmeste å få med seg de nominerte animasjonskortfilmene (mine høydepunkter er Pixar's Presto, som var regissert av Doug Sweetland - tidligere lærer på skolen min, og Oktapodi, av to unge genier fra Gobelins i Paris), så var det umulig å ikke legge merke til en herlig detalj angående Beste Spesialeffekter. De nominerte var - ikke spesielt overraskende - The Dark Knight, The Curious Case of Benjamin Button og Iron Man. Like (lite) overraskende er det at de samme filmene er på toppen av listen over høyest budsjett. Men dog. Poenget til historien min er, at når de nominerte for Beste Mannlige Hovedrolle ble presentert, kom det et snertent bilde av Brad Pitt opp på storskjemen, etterfulg av to scener fra filmen med *kremt* en digital Brad Pitt. En animert, tegnet, falsk, bestående-kun-av-0'er-og-1'ere-Brad Pitt. Jeg vet ikke hvor vidt hverken Oscarprodusentene som har valgt scenene, kjendisene som presenterte de nominerte, eller noen som helst av seerne var klar over at klippene som ble vist ikke inneholdt Brad Pitt i det hele tatt, men det kan umulig skade sjansene Digital Domain har til å vinne effektprisen.

Jeg elsker jobben min.

-Espen

Prestasjonsangst.

2009-01-18T05:51:00.000-08:00

Det var en mørk og stormfull natt.

Vel, når sant skal sies så var det formiddag. Ute var det ikke påfallende dårlig vær heller, men jeg har alltid ønsket å åpne en tekst med setningen "Det var en mørk og stormfull natt". Og nå er det gjort.

Det var altså en grå og vindstille søndag formiddag. Rundt meg satt det komfortabelt lite folk som skulle nordover fra sentrum, og Jørn Lande hamret behagelig inn i øregangen. Men jeg var nervøs. Tusen spørsmål svirret rundt i hodet mitt, og jeg merket at jeg ble kvalm. I dag var dagen, og sommerfuglene hadde tatt et godt grep om magen min. Hva om den ikke er lang nok? Det sies at det er kvalitet som er viktigst, men alle vet at størrelsen teller. Nei. Der skulle jeg ikke ha noe problem. Men tenk om det ikke er bra nok. Det er ikke som om dette er første gangen, men det begynner å bli en stund siden sist nå. Tenk om jeg er rusten. Ute av form. Det gikk kaldt nedover ryggen min. Jeg har bygd opp til dette nå. Satt meg selv inn i en situasjon hvor det er nå eller aldri. Ingen vei tilbake. Egentlig har jeg fryktelig lyst, men redselen for å ikke tilfredstille har et jerngrep om strupen min. En elektronisk stemme over meg sier vi har kommet frem til Bjølsen. Jeg retter ryggen, drar inn magen og trekker inn en stor mengde frisk luft. Rister av meg nervøsiteten. I dag skal det skje. Nå eller aldri. Jeg må skrive et nytt innlegg i bloggen min.

I et par dager nå har jeg forsøkt å finne ut hva jeg skal skrive om. Det første innlegget kom mer eller mindre av seg selv, men jo mer jeg tenkte på hva jeg skulle følge det opp med, jeg mer har jeg insett at jeg har skutt meg selv i foten. Jeg har i god Odd Børretzen-ånd lagt frem mitt forhold til blogger. Og nå må jeg følge det opp ved å blogge. Konklusjonen jeg har dratt er at for å gi meg selv et noe bedre utgangspunkt, vil jeg avslutte første kapittel i bloggen min ved å fortelle om de positive erfaringene jeg har rundt blogger.

For når jeg går inn i meg selv må jeg inrømme at det har ikke vært bare elendighet. Jeg har i lengre tid vært leser av opptil flere blogger, og det har vært en fornøyelse. Først og fremst har Mari alltid vært en flittig blogger, og jeg har lest hva hun har å si i en del år nå. Videre har jeg selv hatt et par runder, hvor den mest underholdende var når jeg og Morten gjorde et tappert forsøk på å dokumentere hva som skjer når to unge menn blir kastet ut i verden på luselønn. Vi skrev blogg, lagde Facebookgruppe, og satt opp live webkamera i stua med dekning 24 timer i døgnet. Prosjektet ble døpt Forfall08, et konsept som dessverre var dømt til å stå for sitt eget fall, da forfallet ble så stort at vi til slutt glemte hele bloggen. I tillegg har jeg et par helter jeg følger, blandt annet den tidligere læreren min Shawn Kelly's http://animationtipsandtricks.com/ og "mentor"/supervisor Colin Doncaster på http://www.colindoncaster.com/blog/.

Da har jeg kort presentert den andre siden av saken, og forhåpentligvis lagt et bedre grunnlag for videre blogging. Angående hva jeg har tenkt til å skrive om fremover, vil jeg sitere noe en god venn og mentor sa en gang, og som ble sittende siden. "The great thing about doing something for youself, is that you don't have to give a fuck about what other people think about it." Amen.

-Espen

Trinn 1: Inrømmelse.

2009-01-14T12:30:00.000-08:00

Jeg er ingen blogger.

Når sant skal sies har jeg tatt meg selv i å ha negative holdninger ovenfor blogger. Her om dagen ble jeg spurt om jeg ikke skulle henge meg på bølgen og starte en blogg jeg og. Jeg gikk i meg selv og spurte "ja, hvorfor ikke?", og det var da det slo meg. Jeg er ingen blogger. Jeg fant faktisk ut at jeg grenser til en anti-blogger. Inne i meg kryr det altså av hittill ukjente, fientlige og kritiske forestilninger om blogging. Jeg ble skremt. I en verden av fremmedfrykt, fordommer og fundamentalisme vil jeg gjøre mitt for å dra samfunnet i riktig retning. Det eneste riktige da, vil være å dra holdningene mine opp med rota, og prøve å se på temaet med nye, nøytrale øyne.

Til min egen store glede fant jeg i min reise på selvinnsiktens stier ut at det var bloggene selv, og ikke bloggerne som skriver dem, jeg til nå har hatt noe imot. Jeg har latt dårlige erfaringer og et alt for lite referansegunnlag påvirke mitt syn på noe som kanskje egentlig er flott. La meg derfor åpne denne bloggen med å lufte mine mulige vrangforestillinger om mediet.

Jeg har som sagt ikke noe imot bloggerne selv, og jeg har aldri følt noen trang til å stå frem som en motstander, da de strengt tatt ikke gjør noen fortred. Men som en del av min personlige holdningsrevolusjon vil jeg altså si noen ord om hvorfor jeg til nå har følt bloggens største styrke også er dens største problem - at hvem som helst kan starte en. Problemet er at hvem som helst også gjør det. Uten mål, mening eller hensikt. Majoriteten havner dermed i en av disse kategoriene:

A - Dagboken. Disse er av stilen "I dag har jeg vært på skolen. Så gjorde jeg lekser. Så gikk jeg til Stine og så film. I morgen tror jeg at jeg skal trene." De inneholder sjelden mer enn referater fra de siste par dagene, og selv om de har en viss verdi for bloggerens aller innerste sirkel er de sjelden mer interessante å lese enn en middels godt oppdatert avtalebok.

B - Emobloggen. Det føles kanskje feigt å ta opp den, da det strengt tatt knapt finnes noen som egentlig liker dem, men de må nevnes de og. Dette er bloggene vi alle vet hvordan ser ut. De inneholder dikt, klaging og rop om oppmerksomhet via selvmordserklæringer og kornete bilder av kutt tatt med webkamera.

C - Politiske blogger. I motsetning til den allmenne oppfatningen, mener jeg disse ikke oppnår noe som helst. De inneholder harde politiske holdninger, og tar selektivt opp nyheter hvor de argumenterer blindt og uhemmet for sin sak. De har to grupper lesere. Det er de som allerede er enig med skribenten, som hverken får noe bredere perspektiv eller bedre forståelse for saken. Og du har de som er dypt uenig med skribenten, og som bruker kommentarfunksjonen til å komme med hissige tilrop og fornærmende kallenavn. Det er den moderne versjonen av barnehagefenomenet "Du er dum!" "Du er dummere!" "Du er enda dummere!" "Næsj!" "Josj!", hvor alle deltagerne er gjemt trygt bak en skjerm.

D - Fint er bra og dumt er dårlig. Dette er en kategori som er vanskeligere å kritisere, på bakgrunn av at innholdet er så uutholdelig politisk korrekt. De inneholder lange, dype innlegg om hvor dumt det er at barn er sultne og at det er krig i verden, og hvor fint det er at det er blomster i skogen og varmt om sommeren. Tekstene har aboslutt sin sjarm, men igjen oppnår de ingenting mer enn et gjennomsnittlig møte om naturvern og miljø. (les: hvor alle er enig i at skog og ozonlag er bra, og at noen må gjøre noe med det. En gang.)

E - Skrytebloggen. Kjenner du noen som spiller i et over middels suksessfullt band? Eller som er flink til å tegne? Eller skrive? Da er sjansen stor for at du har kommet over en av disse. Med tilsynelatende formål om å informere venner og kjente om hva som skjer og ting man gjør, er disse ment for lite annet enn å vise alle hvor flink man selv synes man er. De kjennetegnes av et dusin "wow!" eller "gratulerer!"-kommentarer etter hvert innlegg.

Da var det ute i verden. Mine dypeste, ondeste tanker om blogging. Basert på fordommer, fremmedfrykt og dårlige erfaringer. Kanskje også litt bitterhet. Hva enn det er ønsker jeg altså å gi det en ny sjanse. Blanke ark. I løpet av de neste 11,5 mndene vil jeg selv prøve å skrive en blogg, og så ukritisk jeg klarer være fast leser av flere andre blogger. Mot slutten av desember vil jeg oppsummere prosjektet, og forhåpentligvis sitte igjen med et bredere og mer helhetlig bilde av bloggens verden. Arbeidstittelen på eksperimentet er "Espen og sånn", og jeg ser frem til et nytt liv som blogger. I selvinnsiktens navn vil jeg anta at min egen blogg vil havne et sted mellom A, C og E. Da det begynner å bli en stund siden sist jeg hadde en norsklærer (for ikke å snakke om sist jeg skrev jevnlig på norsk i større mengder enn tekstmeldinger), må man forvente et stort antall gramatiske feil. Målet er å oppdatere jevnlig, men forvent bølger ettersom innspirasjon og vilje varierer stort over tid. Jeg forventer heller ikke at bloggen blir lest av andre enn noen selvutvalgte få, men åpner for at alle som ønsker det kan ta del av mitt nye jeg.

Da var det altså gjort. Jeg er en blogger.

-Espen