Lesbisk naziprest narkoknivpisoldrept i sexorgie.

Jeg er en nerd.

Og det slår meg at det kanskje er noe av grunnen til at det første som slo meg når jeg hadde skrevet setningen var å slå det opp. Ordboka kan fortelle oss: "nerd m1 (eng.) intelligent, men ensporet og usosial person han er en n- som alltid sitter med nesa i en bok / datan-". Det er vanskelig å si hvor vidt det er et kompliment eller kritikk. Mest sannsynlig er det vel en observasjon. Uavhengig av det tenkte jeg å promotere konseptet å være en nerd. Ihvertfall har jeg tenkt til å skryte av dagen min. Og jeg er hellig overbevist om at om jeg ikke hadde vært en nerd, ville jeg ikke kunne satt så stor pris på dager som dette. For ikke å snakke om hvor vanvittig bra hverdager er, men jeg hopper elegant over det temaet med fare for å smøre meg inn i sentimalitet og selvpromotering.

I dag bestemte vi oss ihvertfall for å dra på zoologisk museum. Vi er jeg og supervisoren på prosjektet jeg holder på med på jobb. Søknaden om tur til Svalbard ble avslått, så vi tråkket altså med godt mot til zoologisk museum for å studere utstoppede isbjørner istedenfor. Jeg er ganske sikker på at vi kom opp i 1000 bilder. Og 2 kosedyr, selvsagt. Vi var også fryktelig nære å møte en person med doktorgrad i isbjørn, men det viste seg han var død. For omtrent 20 år siden.

Jeg er heldig nok til å jobbe i et team hvor alle andre er genier. Internasjonale kunstnere med flere Oscar enn jeg kan løfte. Nå skal det sies at jeg ikke vet hvor mye en Oscarstatuett veier, men poenget mitt krevde en moderat overdrivelse. Det herlige med å ha smale interesser, er at om du gir 110% og får lov til å dyrke den interessen og få betealt for det, kan man ikke unngå være engasjert hver dag. Og det er dager som i dag det slår meg hvor heldig jeg er som får jobbe og bli venner med disse menneskene. Sitte hele dagen og tegne, filme, regne og få utløp for kreativitet. Lage nazi-zombie-feelgood-splatter og middelmådig norsk barnefilm samme dag.

Dagen i dag ble avsluttet med rød løper, champagne og premiere for sistnevnte.

Jeg innser at jeg ikke helt infridde løftet om å styre unna å være sentimental. Det får heller være. Planen var å skrive et innlegg om å være nerd, men så sporet det av. Jeg ser det kom noe ufrivillig frem allikevel.















-Espen

Alle gode ting er..

Da, mine damer og herrer, er tiden kommet for god, gammeldags blogging. Jeg er ingen litterær kløpper med lekne, underholdende formuleringer og utvidet ordforråd, så jeg velger å styre unna den dypere genren blogging. Ikke har jeg så mye fornuftig å prate om heller. Det jeg kan prate om, derimot, er irrelevante, nerdete og eksentriske ting som sannsynligvis ikke interesserer noen andre i denne verden enn meg. På tråklete, rotete norsk, med fler innskutte setninger og digresjoner (for ikke å snakke om parenteser) enn den gjennomsnittlige leser klarer å holde følge med. Infall. Tanker. Idiotiske ting jeg finner på internett.

Først ut er Oscarnominasjonen. Jeg er ikke hardcore (eller interessert) nok til å sitte å se hele nominasjonsshowet direkte, men snublet over det på nyhetene her om dagen, og fant en liste på nett. Foruten å anbefale på det varmeste å få med seg de nominerte animasjonskortfilmene (mine høydepunkter er Pixar's Presto, som var regissert av Doug Sweetland - tidligere lærer på skolen min, og Oktapodi, av to unge genier fra Gobelins i Paris), så var det umulig å ikke legge merke til en herlig detalj angående Beste Spesialeffekter. De nominerte var - ikke spesielt overraskende - The Dark Knight, The Curious Case of Benjamin Button og Iron Man. Like (lite) overraskende er det at de samme filmene er på toppen av listen over høyest budsjett. Men dog. Poenget til historien min er, at når de nominerte for Beste Mannlige Hovedrolle ble presentert, kom det et snertent bilde av Brad Pitt opp på storskjemen, etterfulg av to scener fra filmen med *kremt* en digital Brad Pitt. En animert, tegnet, falsk, bestående-kun-av-0'er-og-1'ere-Brad Pitt. Jeg vet ikke hvor vidt hverken Oscarprodusentene som har valgt scenene, kjendisene som presenterte de nominerte, eller noen som helst av seerne var klar over at klippene som ble vist ikke inneholdt Brad Pitt i det hele tatt, men det kan umulig skade sjansene Digital Domain har til å vinne effektprisen.

Jeg elsker jobben min.

-Espen

Prestasjonsangst.

Det var en mørk og stormfull natt.

Vel, når sant skal sies så var det formiddag. Ute var det ikke påfallende dårlig vær heller, men jeg har alltid ønsket å åpne en tekst med setningen "Det var en mørk og stormfull natt". Og nå er det gjort.

Det var altså en grå og vindstille søndag formiddag. Rundt meg satt det komfortabelt lite folk som skulle nordover fra sentrum, og Jørn Lande hamret behagelig inn i øregangen. Men jeg var nervøs. Tusen spørsmål svirret rundt i hodet mitt, og jeg merket at jeg ble kvalm. I dag var dagen, og sommerfuglene hadde tatt et godt grep om magen min. Hva om den ikke er lang nok? Det sies at det er kvalitet som er viktigst, men alle vet at størrelsen teller. Nei. Der skulle jeg ikke ha noe problem. Men tenk om det ikke er bra nok. Det er ikke som om dette er første gangen, men det begynner å bli en stund siden sist nå. Tenk om jeg er rusten. Ute av form. Det gikk kaldt nedover ryggen min. Jeg har bygd opp til dette nå. Satt meg selv inn i en situasjon hvor det er nå eller aldri. Ingen vei tilbake. Egentlig har jeg fryktelig lyst, men redselen for å ikke tilfredstille har et jerngrep om strupen min. En elektronisk stemme over meg sier vi har kommet frem til Bjølsen. Jeg retter ryggen, drar inn magen og trekker inn en stor mengde frisk luft. Rister av meg nervøsiteten. I dag skal det skje. Nå eller aldri. Jeg må skrive et nytt innlegg i bloggen min.

I et par dager nå har jeg forsøkt å finne ut hva jeg skal skrive om. Det første innlegget kom mer eller mindre av seg selv, men jo mer jeg tenkte på hva jeg skulle følge det opp med, jeg mer har jeg insett at jeg har skutt meg selv i foten. Jeg har i god Odd Børretzen-ånd lagt frem mitt forhold til blogger. Og nå må jeg følge det opp ved å blogge. Konklusjonen jeg har dratt er at for å gi meg selv et noe bedre utgangspunkt, vil jeg avslutte første kapittel i bloggen min ved å fortelle om de positive erfaringene jeg har rundt blogger.

For når jeg går inn i meg selv må jeg inrømme at det har ikke vært bare elendighet. Jeg har i lengre tid vært leser av opptil flere blogger, og det har vært en fornøyelse. Først og fremst har Mari alltid vært en flittig blogger, og jeg har lest hva hun har å si i en del år nå. Videre har jeg selv hatt et par runder, hvor den mest underholdende var når jeg og Morten gjorde et tappert forsøk på å dokumentere hva som skjer når to unge menn blir kastet ut i verden på luselønn. Vi skrev blogg, lagde Facebookgruppe, og satt opp live webkamera i stua med dekning 24 timer i døgnet. Prosjektet ble døpt Forfall08, et konsept som dessverre var dømt til å stå for sitt eget fall, da forfallet ble så stort at vi til slutt glemte hele bloggen. I tillegg har jeg et par helter jeg følger, blandt annet den tidligere læreren min Shawn Kelly's http://animationtipsandtricks.com/ og "mentor"/supervisor Colin Doncaster på http://www.colindoncaster.com/blog/.

Da har jeg kort presentert den andre siden av saken, og forhåpentligvis lagt et bedre grunnlag for videre blogging. Angående hva jeg har tenkt til å skrive om fremover, vil jeg sitere noe en god venn og mentor sa en gang, og som ble sittende siden. "The great thing about doing something for youself, is that you don't have to give a fuck about what other people think about it." Amen.

-Espen

Trinn 1: Inrømmelse.

Jeg er ingen blogger.

Når sant skal sies har jeg tatt meg selv i å ha negative holdninger ovenfor blogger. Her om dagen ble jeg spurt om jeg ikke skulle henge meg på bølgen og starte en blogg jeg og. Jeg gikk i meg selv og spurte "ja, hvorfor ikke?", og det var da det slo meg. Jeg er ingen blogger. Jeg fant faktisk ut at jeg grenser til en anti-blogger. Inne i meg kryr det altså av hittill ukjente, fientlige og kritiske forestilninger om blogging. Jeg ble skremt. I en verden av fremmedfrykt, fordommer og fundamentalisme vil jeg gjøre mitt for å dra samfunnet i riktig retning. Det eneste riktige da, vil være å dra holdningene mine opp med rota, og prøve å se på temaet med nye, nøytrale øyne.

Til min egen store glede fant jeg i min reise på selvinnsiktens stier ut at det var bloggene selv, og ikke bloggerne som skriver dem, jeg til nå har hatt noe imot. Jeg har latt dårlige erfaringer og et alt for lite referansegunnlag påvirke mitt syn på noe som kanskje egentlig er flott. La meg derfor åpne denne bloggen med å lufte mine mulige vrangforestillinger om mediet.

Jeg har som sagt ikke noe imot bloggerne selv, og jeg har aldri følt noen trang til å stå frem som en motstander, da de strengt tatt ikke gjør noen fortred. Men som en del av min personlige holdningsrevolusjon vil jeg altså si noen ord om hvorfor jeg til nå har følt bloggens største styrke også er dens største problem - at hvem som helst kan starte en. Problemet er at hvem som helst også gjør det. Uten mål, mening eller hensikt. Majoriteten havner dermed i en av disse kategoriene:

A - Dagboken. Disse er av stilen "I dag har jeg vært på skolen. Så gjorde jeg lekser. Så gikk jeg til Stine og så film. I morgen tror jeg at jeg skal trene." De inneholder sjelden mer enn referater fra de siste par dagene, og selv om de har en viss verdi for bloggerens aller innerste sirkel er de sjelden mer interessante å lese enn en middels godt oppdatert avtalebok.

B - Emobloggen. Det føles kanskje feigt å ta opp den, da det strengt tatt knapt finnes noen som egentlig liker dem, men de må nevnes de og. Dette er bloggene vi alle vet hvordan ser ut. De inneholder dikt, klaging og rop om oppmerksomhet via selvmordserklæringer og kornete bilder av kutt tatt med webkamera.

C - Politiske blogger. I motsetning til den allmenne oppfatningen, mener jeg disse ikke oppnår noe som helst. De inneholder harde politiske holdninger, og tar selektivt opp nyheter hvor de argumenterer blindt og uhemmet for sin sak. De har to grupper lesere. Det er de som allerede er enig med skribenten, som hverken får noe bredere perspektiv eller bedre forståelse for saken. Og du har de som er dypt uenig med skribenten, og som bruker kommentarfunksjonen til å komme med hissige tilrop og fornærmende kallenavn. Det er den moderne versjonen av barnehagefenomenet "Du er dum!" "Du er dummere!" "Du er enda dummere!" "Næsj!" "Josj!", hvor alle deltagerne er gjemt trygt bak en skjerm.

D - Fint er bra og dumt er dårlig. Dette er en kategori som er vanskeligere å kritisere, på bakgrunn av at innholdet er så uutholdelig politisk korrekt. De inneholder lange, dype innlegg om hvor dumt det er at barn er sultne og at det er krig i verden, og hvor fint det er at det er blomster i skogen og varmt om sommeren. Tekstene har aboslutt sin sjarm, men igjen oppnår de ingenting mer enn et gjennomsnittlig møte om naturvern og miljø. (les: hvor alle er enig i at skog og ozonlag er bra, og at noen må gjøre noe med det. En gang.)

E - Skrytebloggen. Kjenner du noen som spiller i et over middels suksessfullt band? Eller som er flink til å tegne? Eller skrive? Da er sjansen stor for at du har kommet over en av disse. Med tilsynelatende formål om å informere venner og kjente om hva som skjer og ting man gjør, er disse ment for lite annet enn å vise alle hvor flink man selv synes man er. De kjennetegnes av et dusin "wow!" eller "gratulerer!"-kommentarer etter hvert innlegg.


Da var det ute i verden. Mine dypeste, ondeste tanker om blogging. Basert på fordommer, fremmedfrykt og dårlige erfaringer. Kanskje også litt bitterhet. Hva enn det er ønsker jeg altså å gi det en ny sjanse. Blanke ark. I løpet av de neste 11,5 mndene vil jeg selv prøve å skrive en blogg, og så ukritisk jeg klarer være fast leser av flere andre blogger. Mot slutten av desember vil jeg oppsummere prosjektet, og forhåpentligvis sitte igjen med et bredere og mer helhetlig bilde av bloggens verden. Arbeidstittelen på eksperimentet er "Espen og sånn", og jeg ser frem til et nytt liv som blogger. I selvinnsiktens navn vil jeg anta at min egen blogg vil havne et sted mellom A, C og E. Da det begynner å bli en stund siden sist jeg hadde en norsklærer (for ikke å snakke om sist jeg skrev jevnlig på norsk i større mengder enn tekstmeldinger), må man forvente et stort antall gramatiske feil. Målet er å oppdatere jevnlig, men forvent bølger ettersom innspirasjon og vilje varierer stort over tid. Jeg forventer heller ikke at bloggen blir lest av andre enn noen selvutvalgte få, men åpner for at alle som ønsker det kan ta del av mitt nye jeg.


Da var det altså gjort. Jeg er en blogger.

-Espen