Jeg er ingen blogger.
Når sant skal sies har jeg tatt meg selv i å ha negative holdninger ovenfor blogger. Her om dagen ble jeg spurt om jeg ikke skulle henge meg på bølgen og starte en blogg jeg og. Jeg gikk i meg selv og spurte "ja, hvorfor ikke?", og det var da det slo meg. Jeg er ingen blogger. Jeg fant faktisk ut at jeg grenser til en anti-blogger. Inne i meg kryr det altså av hittill ukjente, fientlige og kritiske forestilninger om blogging. Jeg ble skremt. I en verden av fremmedfrykt, fordommer og fundamentalisme vil jeg gjøre mitt for å dra samfunnet i riktig retning. Det eneste riktige da, vil være å dra holdningene mine opp med rota, og prøve å se på temaet med nye, nøytrale øyne.
Til min egen store glede fant jeg i min reise på selvinnsiktens stier ut at det var bloggene selv, og ikke bloggerne som skriver dem, jeg til nå har hatt noe imot. Jeg har latt dårlige erfaringer og et alt for lite referansegunnlag påvirke mitt syn på noe som kanskje egentlig er flott. La meg derfor åpne denne bloggen med å lufte mine mulige vrangforestillinger om mediet.
Jeg har som sagt ikke noe imot bloggerne selv, og jeg har aldri følt noen trang til å stå frem som en motstander, da de strengt tatt ikke gjør noen fortred. Men som en del av min personlige holdningsrevolusjon vil jeg altså si noen ord om hvorfor jeg til nå har følt bloggens største styrke også er dens største problem - at hvem som helst kan starte en. Problemet er at hvem som helst også gjør det. Uten mål, mening eller hensikt. Majoriteten havner dermed i en av disse kategoriene:
A - Dagboken. Disse er av stilen "I dag har jeg vært på skolen. Så gjorde jeg lekser. Så gikk jeg til Stine og så film. I morgen tror jeg at jeg skal trene." De inneholder sjelden mer enn referater fra de siste par dagene, og selv om de har en viss verdi for bloggerens aller innerste sirkel er de sjelden mer interessante å lese enn en middels godt oppdatert avtalebok.
B - Emobloggen. Det føles kanskje feigt å ta opp den, da det strengt tatt knapt finnes noen som egentlig liker dem, men de må nevnes de og. Dette er bloggene vi alle vet hvordan ser ut. De inneholder dikt, klaging og rop om oppmerksomhet via selvmordserklæringer og kornete bilder av kutt tatt med webkamera.
C - Politiske blogger. I motsetning til den allmenne oppfatningen, mener jeg disse ikke oppnår noe som helst. De inneholder harde politiske holdninger, og tar selektivt opp nyheter hvor de argumenterer blindt og uhemmet for sin sak. De har to grupper lesere. Det er de som allerede er enig med skribenten, som hverken får noe bredere perspektiv eller bedre forståelse for saken. Og du har de som er dypt uenig med skribenten, og som bruker kommentarfunksjonen til å komme med hissige tilrop og fornærmende kallenavn. Det er den moderne versjonen av barnehagefenomenet "Du er dum!" "Du er dummere!" "Du er enda dummere!" "Næsj!" "Josj!", hvor alle deltagerne er gjemt trygt bak en skjerm.
D - Fint er bra og dumt er dårlig. Dette er en kategori som er vanskeligere å kritisere, på bakgrunn av at innholdet er så uutholdelig politisk korrekt. De inneholder lange, dype innlegg om hvor dumt det er at barn er sultne og at det er krig i verden, og hvor fint det er at det er blomster i skogen og varmt om sommeren. Tekstene har aboslutt sin sjarm, men igjen oppnår de ingenting mer enn et gjennomsnittlig møte om naturvern og miljø. (les: hvor alle er enig i at skog og ozonlag er bra, og at noen må gjøre noe med det. En gang.)
E - Skrytebloggen. Kjenner du noen som spiller i et over middels suksessfullt band? Eller som er flink til å tegne? Eller skrive? Da er sjansen stor for at du har kommet over en av disse. Med tilsynelatende formål om å informere venner og kjente om hva som skjer og ting man gjør, er disse ment for lite annet enn å vise alle hvor flink man selv synes man er. De kjennetegnes av et dusin "wow!" eller "gratulerer!"-kommentarer etter hvert innlegg.
Da var det ute i verden. Mine dypeste, ondeste tanker om blogging. Basert på fordommer, fremmedfrykt og dårlige erfaringer. Kanskje også litt bitterhet. Hva enn det er ønsker jeg altså å gi det en ny sjanse. Blanke ark. I løpet av de neste 11,5 mndene vil jeg selv prøve å skrive en blogg, og så ukritisk jeg klarer være fast leser av flere andre blogger. Mot slutten av desember vil jeg oppsummere prosjektet, og forhåpentligvis sitte igjen med et bredere og mer helhetlig bilde av bloggens verden. Arbeidstittelen på eksperimentet er "Espen og sånn", og jeg ser frem til et nytt liv som blogger. I selvinnsiktens navn vil jeg anta at min egen blogg vil havne et sted mellom A, C og E. Da det begynner å bli en stund siden sist jeg hadde en norsklærer (for ikke å snakke om sist jeg skrev jevnlig på norsk i større mengder enn tekstmeldinger), må man forvente et stort antall gramatiske feil. Målet er å oppdatere jevnlig, men forvent bølger ettersom innspirasjon og vilje varierer stort over tid. Jeg forventer heller ikke at bloggen blir lest av andre enn noen selvutvalgte få, men åpner for at alle som ønsker det kan ta del av mitt nye jeg.
Da var det altså gjort. Jeg er en blogger.
-Espen