Thursday, March 26, 2009

S.H.J.F.P.I! - E.I.i.E.U.M.L.S.F.

Det går stadig lenger tid mellom hver gang jeg skriver noe her. Jeg kan velge å skylde på latskap, manglende interesse eller dårlig tid, men jeg kommer ingen vei utenom den bitre sannheten at jeg rett og slett ikke finner noe å skrive om. Dette er en spesielt tung pille å svelge, da jeg liker å se på meg selv som over gjennomsnittlig kreativ. Ved nærmere ettertanke ligger ikke sakens kjærne i mangel på ideer, kanskje heller ikke mangelen på en god(det blir det vanskelig for meg selv å være dommer av), men mangelen på viljen til å dele dem. Jeg er langt fra en mester i å gi et godt bilde av meg selv utad, og det er ingen hemmelighet at jeg befinner meg på den nederste halvdelen av den sosiale næringskjeden(se rødt hår, briller og et ukomfortabelt forhold til sosialt samvær), men jeg vet nok til å styre unna innlegg som er fanatiske, selvhøytidlige eller pinlig nostalgiske. Det viste seg å bli vanskeligere enn jeg trodde, da jeg stort sett er en eller fler av tre. Jeg må til og med inrømme at i et svakt øyeblikk skrev jeg nesten et innlegg om det å være syk, før jeg kom på dette med døde hester. (Og vi kan vel alle være enig i at det ikke finnes noe mer patetisk enn en syk mann).

Men da har vi altså kommet dit at jeg sitter her å skriver om at jeg ikke har noe å skrive om. Veis ende. Så med fare for å tråkke i en haug med salater, klisjéer og andre buskevekster, kaster jeg meg ut i det og skriver om det første jeg kommer over. I ære av en av mine nesten faste nettavisspalter velger jeg å kalle innlegget Se Hva Jeg Fant På Internett! - Et Innblikk i En Ung Manns Liv Som Forkjølet. Jeg jobber med en kortere tittel.

For å starte denne samlingen av høydepunkter i dagens hvileløse reise gjennom internetts rariteter, blir det vanskelig å komme utenom konseptets far og navnebror: Nettavisens Se Hva Vi Fant På Internett. Serien kan leses hver fredag(såvidt jeg husker), og tar for seg spill, artikler, youtubevideoer og lignende av varierende underholdningsgrad. Jeg skal la være å linke til de samme tingene her, men jeg kan anbefale alle å ta en tur innom i et kjedelig øyeblikk.

Videre ser jeg meg nødt til å komme innpå noe som tok opp flere timer med underholdende (og til tider skremmende) nettdigresjon (ja, jeg har patent på konseptet): Gud og sånt. Jeg skal lekent hoppe over dette med fanatisme (og salater), men heller dele litt av det jeg kom over, som startet med denne artikkelen jeg fant på dagbladets nettsider. Kort fortalt handler den om en naturfagslærer som hjernevasker unger. Det burde være unødvendig å nevne at han er fra Arendal. Med litt rask graving, fant jeg google-cashe av et par av artiklene skolen har latt ligge på nettsidene deres (før de i et øyeblikk fikk landsdekkende oppmerksomhet, selvsagt), blandt annet denne. Videre gikk jeg frem og tilbake mellom skremmende og ulidelig underholdene nettsteder, og tenkte jeg i det minste skulle dele et par youtubevideoer på temaet.






Om du tar referansen er denne udødelig. Jeg lo så det var appelsinjus utover hele skrivebordet mitt.

Underholdende tegneserie. (Hele konseptet, ikke bare den stripa)

Sist og ikke minst, en artikkel om effektene i Watchmen. Et must for de som liker genren.

Jeg innser at dette innlegget er å jukse (og at jeg ble utolmodig mot slutten), men jeg skal gjøre et ærlig forsøk på å skrive oftere her fremover. Om jeg så må svelge den blå pillen og bruke bloggklisjéene.

-Espen

Monday, March 9, 2009

Populærmusikk fra Hemsedal

Vinden biter meg lekent i kinnene. Adrenalinet strømmer varmt gjennom kroppen mens trærne flyr forbi som korte, krokete lyktestolper langs veien. Tanker og bekymringer svever ut av kroppen, og jeg er i ett med brettet og skogen. Med et smil om munnen skyter jeg fart ned et heng, og legger ikke merke til at det blir tettere mellom trærne før jeg er midt i det. Jeg prøver å vinkle brettet for å bremse farten, men det er ingen plass mellom de lave buskene. Farten øker for hver meter. I refleks løfter jeg fronten på brettet for å tvinge det over snøen før det er for sent. Jeg kjenner en søt smerte spre seg fra kneet da det treffer en stein. Brettet og bena mister fart, men kroppen fortsetter fremover. Snøen forsvinner under meg, og i et lite øyeblikk er jeg vektløs. Vinden suser i ørene. Det kjennes som om jeg henger stille i luften, mens det er verden som forsvinner bakover. Foran meg reiser det seg et tre. Jeg løfter armene for å ta meg for. Snøen pisker meg i ansiktet. Jeg lukker øynene. Alt er svart. Pusten forsvinner ut av lungene når noen kjører et balltre i mellomgulvet mitt. Det svarte går over i rødt. Langt borte hører jeg lyden av noe som brekker. Noen legger en hånd på skulderen min.

"Vil du danse?" Munnen hennes former et beskjedent smil under to varme, lyseblå øyne. Jeg kaster et blikk bakover for å se om det er noen andre hun snakker til. "Det er ingen tvang, men om du ikke har lyst må du nesten si det." Hun snakker definitivt til meg. Jeg biter i meg et spørsmål om promille, setter fra meg pilsen og advarer mot lite erfaring fra dansegulvet i snowboardsko. Hun ler og peker på to ledige stoler under de neonrosa, lysende "AFTERSKI"bokstavene. Vi setter oss, og pløyer gjennom de vanlige spørsmålene om skiføre, hjemby, studier og jobb. Det blonde håret hennes gløder i lyset fra dansegulvet. Jeg lirer av meg noe patetisk om øynene hennes. Hun smiler og ser beskjedent ned i fanget. Blikkene våre møtes igjen, og vi slutter å prate. Musikken forsvinner. Jeg går all in.

Bordet blir stille, og i et ørlite sekund angrer jeg. Tom ser ned på kortene igjen. Fire kort. En dame, en tier, en treer og en toer. Jeg går over matten igjen. Med to tiere på hånda er det bare to reelle hender som vil vurdere å calle. To damer, og to hjertere. Han har checket to ganger, så jeg kan med all sannsynlighet si at han ikke har damene. Med to hjertere på bordet betyr det at han trenger en tredje for å nå flushen. Trekker du fra den jeg har på hånden har han maksimalt 9 outs, med 38 kort igjen før det siste kortet. Jeg leder med 76 mot 24 prosent. Det er odds jeg kan leve med. Jeg trekker frem et selvsikkert smil, og setter spørsmål ved kjønnsrollen hans. Han tar en slurk av pilsen, skjelver et ørlite sekund med hendene før han legger 250 kroner til i potten. Call. Pulsen øker. Jeg spør om han er så sikker på at neste kortet er en hjerter. Han ler brydd. Martin snur det siste kortet langsomt. Alle holder pusten. Det er rødt. Noe kaldt og vått kryper nedover ryggen min.

Jeg åpner øynene og skvetter til. Under meg er det 10 meter rett ned til skogen. I et øyeblikks panikk griper jeg tak i det nærmeste jeg finner med all kraft. "Sovna du, eller?" Endre ser på meg og ler kameratslig. Jeg mumler noe om å sove på kjøkkengulvet, og slipper taket på jakka hans. "Visste du at det faller førti stykker ned fra stolheiser i norske alpinanlegg hver sesong?" Han spør for å holde samtalen igang, men jeg kan ikke unngå å tenke på hvor lite det er som holder oss på plass i de små stolheisene. "Jeg husker jeg var der en gang en av vognene løsna foran oss. De måtte stoppe hele heisen og hente oss ned med stiger. De som var over henget ble hentet i helikopter. Syke greier. Dritkaldt." Jeg svarer noe om gratis helikoptertur, og prøver å tenke på noe annet. Det går et smell fra ett av tårnene i heisen. Vi stopper. Blir hengende å svaie fra side til side over en seng av bittesmå trær og skiløpere. Panikken brer seg, mens Endre ler rått ved siden av meg. Det smeller igjen. Det rister i setene våre. Jeg ser opp i den hvite evigheten, og biter i meg redselen. Så faller jeg.

Den lille tiden det tar før jeg treffer bakken virker som en evighet. Det smeller i hodet mitt, før alt blir stille. "Tryna du, eller?!" Stemmen til Martin bryter stillheten. Jeg ser fra flaska med pils jeg har mistet foran meg på terassen til isflekken utenfor døra der beina mine sist hadde bakkekontakt. "Når du er ferdig med å lage engler i snøen trenger vi deg her inne på tangenter! Det skal jammes!" Jeg rister av meg snøen, åpner flaska med bordkanten og setter meg ved keyboardet. Morten spiller opp på bass. "Blues i A?" Rytmen kryper varmt og behagelig oppover ryggen og ut i fingertippene. Martin leker seg nedover A-bluesskalaen med el-gitaren. Jeg tar en lang slurk av det iskalde ølet, og svarer med en solo.

Hyttetur er livet.

-Espen

Thursday, March 5, 2009

Mer Telenor

Ny reklamefilm

Alle shots har effekter.

-Espen