Tuesday, December 21, 2010

Life V

“Just because an idea is overly convoluted and complex doesn’t make it cool”

-Stan Marsh

Sunday, December 19, 2010

Nostalgi

4 mnder er ikke spesielt lenge. I dag fant jeg meg selv stående og se utover Downtown Vancouver fra 19. etasje - halvt døsig av eimen av løsemiddelinnholdet i amerikanske renholdprodukter, halvt utmattet av å dra rundt på en støvsuger de har stjålet fra settet på Mad Men, og (i Seinfeld-stil) halvt melankolsk og tankefull fordi jeg befinner meg på nøyaktig samme sted jeg sto for fire mnder siden med kofferten tømt utover stuegulvet og følelsen av å ha hele verden for mine føtter. Jeg elsker disse nostalgiske øyeblikkene. Akkurat i dag fant jeg meg fascinert over hvordan tiden her har gått veldig fort, men det føles som en stor del av livet mitt. Tidsmessing går ikke det helt opp. Men da jeg har kastet meg noe blindt ut i en situasjon hvor jeg har måttet gjøre veldig mye for første gang, vil jeg påstå jeg har lært mer på kort tid her enn jeg kan huske å ha gjort tidligere.

Det skal bli utrolig deilig å komme hjem til Norge noen dager. Familie, venner og ikke minst ferie har etterhvert blitt sårt savnet i det store utland, og jeg skal gjøre et tappert forsøk på å kombinere det hele før jeg forsvinner videre til London før det har gått to uker. Jeg kjenner jeg ikke ser spesielt frem til å gå gjennom flyplasser, hotellrom, bank, skatt, visninger og jetlag igjen, men gleder meg som en unge til ny jobb, nye prosjekter, nye mennesker og nye erfaringer.

I mellomtiden er jeg nødt til å finne ut av hvordan i all verden jeg skal få plass til alt i kofferten uten kvinnelig assistanse..

-Espen

Wednesday, December 15, 2010

Teapot

I anledning at det regner ute og at jeg er lei av å knote rundt i notepad (single og multiplayer) tenkte jeg at jeg alltids kan presentere et aldri så lite hobbyprosjekt.

Delvis for egen utvikling og delvis fordi jeg savner en shader editor med gode verktøy for project management som ikke koster skjorta (*host* SLIM) sitter jeg om dager og pludrer (<- er det bare jeg som er underholdt over at stavekontrollen i firefox faktisk spiste denne, men ikke ordet "firefox"?) sammen min egen. Slim er et fantastisk verktøy, men personlig er jeg mer glad i en Python API enn å knote rundt i tcl for å lage shaderkomponenter med et ok interface. Hypershade er .... vel, Hypershade, og mangler en fullstendig støtte for asset management, versjonering, dynamiske shotspesifikke overrides ovs. Jeg ønsker også å se et interface som er eksternt fra Maya og uavhengig av alt som følger med det. Med no further ado gir jeg dere Teapot:















Foreløpig har jeg bare puslet en ukes tid, så det er bare en enkel backend med database for storing/loading av objekter (assets, versjoner, dailies, shaders), en shader class for layer management og shader compiling, en shadingComponent class for deklarering av shader componenter og interfacevariabler, og starten på et interface for det hele.

Den noe løse dev planen er støtte for (å oversette denne til norsk blir bare rart, så tar den på engelsk):
*Dynamic layer management
*Simple way of adding custom shading components
*Custom, arbritrary conditionals for each component (ie: pass, object, context)
*Explicit and Implicit texture naming
*Simple versioning
*Preset library
*Internal and External shader attributes
*Shot specific overrides for attributes, while the rest of the shader versions up with the asset.

Ettersom gratis lisenser er fantastisk gjør jeg alt for 3Delight, men det er ingen grunn til at man ikke skal kunne plugge inn en hvilken som helst annen compiler. I første omgang blir det old school RSL for enkelhets skyld, men jeg regner med å implementere det hele som co shaders når ting begynner å fungere.

Videre blir det også et enkelt toolset i Maya for lysshadere, komplett med Exposure Based Lighting, IBL, spotlights, pointlights, indirect diffuse, gobos, reflection cards og arbritrary geo som area lights.

Og sånn går no dagan.

-Espen

Monday, December 13, 2010

Chickencam

Okay. Jeg vet ikke om dette er et velkjent konsept eller ikke, men jeg fant det grenseløst fascinerende.



En verden av muligheter!



Så her er det bare å kutte alle utgifter på Syntheyes og PFTrack og slette trackeren i Nuke. Hvor var kyllingene under innspilling av Trolljegeren?

-Espen

Saturday, December 11, 2010

Inspirasjon II

I dag kom jeg over et fantastisk blogginnlegg, og tenkte jeg skulle dele det med verden.

Secrets of the Self Employed (or How to be an Amazing [insert profession here]

"1. Don’t worry about marks while you are in school. No one will ever ask you what school you went to or what your marks were when you leave it.

[...]

13. Don’t worry about whether or not you are good (good is subjective and most people are not great judges of their own work), just keep making work.

14. Ignore cool. Successful people do not try to be hip, they just do work that excites them.

15. Always come back to work that excites you. Even if you get off track for a while. Do personal work on a regular basis, show it to others. You can reinvent yourself at any time"

-Keri Smith


Det er strengt tatt ment for illustrasjonsfrilansere/-studenter, men jeg har vanskelig for å finne noe som ikke er minst like aktuelt for VFXbransjen, spesielt som frilanser. Jeg mistenker at det første poenget hans forsvinner litt. Da jeg leste det selv tenkte jeg det var nok et "School sucks. I managed without it, so can you!"-utspill fra en av mange drop outs i bransjen, men så leste jeg introduksjonen hans og så han er en illustrasjonslærer, og ble med ett mye mer enig: Det er ingen i bransjen som bryr seg om hvilken skole du gikk og karakteren du fikk. Det er irrelevant. Det som ER relevant, er hva du kan. Og med det forsvinner jeg tilbake til skisseboka.

-Espen

Friday, December 10, 2010

Nerd om dagen, nerd om natten

Plutselig en dag snudde alt seg på hodet. Og jeg som etterhvert hadde blitt vant med dette å ha samboer. Handlelister, levende lys, skolebøker og en subtil, behagelig duft av jenteparfyme er byttet ut med stummende mørke, klær på gulvet og oppvask på kjøkkenbenken, og jeg sitter lettere forvirret igjen og lurer på hvor all tiden ble av. Elisabeth er altså sendt trygt hjem for å få med seg den siste innspurten før jul med familien, og jeg sitter igjen for å gjøre ferdig det jeg rekker på jobb før jeg kaster meg på siste flyet hjem før jul.

Men hva bruker jeg all denne friheten til? Med unntak av de obligatoriske tingene som sporadiske turer på byen etter jobb, frokost klokka to og å sove på tvers av senga for å ha optimal avstand til badet om morgenen er det en ting jeg har fått gjort lite av i det siste utenom jobben, og som det klør i fingra hver gang jeg er oppe hos R&D-gjengen i 2.-etasje: Nerding. Det har hopet seg opp med Siggraph-artikler, forumposter og obskure ideer som er enten hakket for gale, tidkrevende eller omfattende til at jeg får lov å gjøre det på jobb. Så mens katten er borte sitter Espen igjen med tråløs mus, vim, IDLE, 3Delight, PyQt, Dethklok og The Walking Dead. Jeg skal spare dere for detaljene foreløpig, men se opp for nerdete poster i den nærmeste fremtid.

Jo, forresten. Finnes det blant dere hyggelige blogglesere ute i internettverden en vennligsinnet sjel som ser på seg selv som komfortabel i Python? Erfaring viser at selvlært ikke alltid er like vellært, og jeg kunne trengt noen til å se over litt kode for meg, rive seg i håret og fortelle meg at jeg er gal.

-Espen

Thursday, December 9, 2010

Wednesday, December 8, 2010

It's hard to be a nissemann

Tradisjoner er moro. Og i fravær av pepperkakelandsby, nisseposthus og juletre i stua er de beste de man finner på i farta. Som 300 000 mennesker i gatene på Santa Claus Parade - på en langt kortere strekning enn oslotoget 17. mai. Eller helstekt gris, tysk gløgg, sveitsisk ost og fransk spekepølse. Servert av en Inder på et julemarked i Canada. Der det er vilje er det vei, og her mangler det ikke på noen av delene. God jul.
































































-Espen

Wednesday, November 10, 2010

Life III

“Once you make a decision, the universe conspires to make it happen.”

-Ralph Waldo Emerson

Saturday, November 6, 2010

"I am Harry Pottah!" eller: Espen skal ut i verden. Igjen.

I et øyeblikks uoppmerksomhet så november sin sjanse til å diskret sive inn i Vancouvers gater. Varme dager, solbriller og smilende mennesker i parken har blitt erstattet med grå skyer, kalde netter, vind og et slags kontinuerlig duskregn. Dette er altså vinter i en by uten minusgrader. Enda godt jeg sitter klistret foran en lysende LCDskjerm i et stummende mørkt tidligere båtverksted (en slags Machine City meets steampunk) mesteparten av døgnet.

Jeg er ikke sikker på hvor assosiasjonen kom fra, men midt oppe i dette slo det meg at: Nå er det snart jul. Tradisjoner, gaver og jesus til side betyr dette et par ting. For det første betyr det at jeg har sju uker igjen i Vancouver. Med tanke på hvor fort tiden har gått så langt er dette alt for lite. Videre betyr det at per 19. desember vil jeg være hjemløs og arbeidsløs. Rent teknisk eier jeg vel kanskje en leilighet og er fast ansatt hos Storm Studios i Oslo, men under målet om å jobbe på alt som er kult og å oppleve verden velger jeg å stå fast ved hypotesen min.

De siste par ukene har altså gått til nettverking, jobbsøking, intervjuer, telefoner og Skypeing. Mye Skypeing. Jeg har sett på hvilke muligheter som finnes og satt meg ned sammen med Elisabeth for å finne ut hvordan vi vil 2011 skal se ut. Luksusproblemer er som alltid de vanskeligste å ta stilling til (jeg mener, hvem som helst kan velge mellom "pest eller kolera" og "cake or death"), men vi kom i mål sist helg og jeg fikk bekreftelse for et par dager siden: 4. januar begynner jeg å jobbe for Moving Picture Company (MPC) i London.

Jeg gleder meg som en unge (som i og for seg er gitt ved påstanden "jeg gleder meg" alene (og folk sier jeg mangler selvinnsikt.. PFØY!)), og dette kommer til å bli konge av så mange grunner. For det første er det nært Norge, men kvalifiserer stadig som "Det Store Utland". Med flyprisene som de er finnes det ingen unnskyldning for å ikke komme på besøk. Gi meg en dato, så stiller jeg med sofa. Videre er dette på alle måter neste jobben i rekka under "guttedrømmen"-kompendiet: Jeg får jobbe for et stort studio, med vanvittig dyktige mennesker, får en fancy tittel (smak på "Senior Lighting Technical Director") og får jobbe på filmer med nerdefaktor 10 av 10. Det er ikke helt bestemt hvilke prosjekter jeg skal innom enda, men i løpet av de 12 mndene jeg er der skal studioet jobbe på Harry Potter, Pirates of the Caribbean og X-Men.

Da er altså planen for 2011 lagt, og jeg kan med god samvittighet gå tilbake til zombier og livredde norske forskere (med flammekaster) på sørpolen i noen uker til.

For spesielt interesserte:
http://www.moving-picture.com/
http://en.wikipedia.org/wiki/Moving_Picture_Company
MPC Creature Reel

-Espen

Monday, November 1, 2010

Mer norsk historie

Da har traileren til den siste filmen jeg jobbet på i sommer kommet.

Kongen av Bastøy





-Espen

Thursday, October 28, 2010

Selvpromotering

Ettersom alle de kule kidsa legger ut arbeidet sitt fra Trolljegeren på internett om dagen kan jeg ikke være dårligere enn å dele noe av det selv. Her er demoreelen min for 2010.



En quicktime i bedre kvalitet kan lastes ned her.





























-Espen

Monday, October 18, 2010

Filmer < IRL

http://www.youtube.com/watch?v=mO0xNI3xpmE&feature=player_embedded

Ikke imponert? For nerdete? Vel:

http://www.wired.com/gadgetlab/2010/10/berkeley-bionics-elegs/

Det er tilogmed håp for oss som alltid har ønsket oss Arnold-briller:

http://www.engadget.com/2010/10/01/recon-zeal-transcend-goggles-now-shipping-gps-and-head-mounted/

Selv nekter jeg naturlig nok å la meg imponere før det kommer som en samlet, matchende pakke med jet pack som selges på Clas Ohlson.

-Espen

Saturday, October 16, 2010

Turist i Canada

Da har jeg hatt Elisabeth her i tre uker, og anledningen ble benyttet til å rive seg vekk fra IDLE og treningsstudioet og ut i frisk luft, ekte 3D og andre lumske oppfinnelser: Vi har lekt turister. I Canada.
















Canada er USA's Finnark. Oslo's Lillestrøm. Tør jeg si Europas Skandinavia? Det et enormt land fullt av fjell, skog, innsjøer, elg og trær. Mange trær. Det bor nesten ingen mennesker her, og de lokale er folkelige som få. Bred dialekt (ja, alle parodier og klisjeer fra amerikansk TV stemmer), skogsvante, øldrikkende, TVtittende sportsfanatikere. For det er tross alt OLbyen dette her. Men tross en imponerende sky line og et travelt sentrum skal du ikke lenger enn 15 minutter til fots fra kjøpesentrene før du begynner å lure. 10 minutter senere begynner kartet sårt å mangle et kompass, og innen få minutter innser du endelig at dette er ingen fredet park - den en gang så urbane byen viser seg å befinne seg midt inne i mil på mil på mil med skog.

Så hva gjør man så som turist i Canada når man har trålet seg gjennom de obligatoriske kjøpesenterne, skyskraperne, museene og restaurantene? Vi tok for oss en god bunke turistbøker og nettsteder for å finne ut hvilke attraksjoner som befinner seg mellom skyskraperne og sightseeingbussene. Vi ble møtt av noe som lett kan forveksles med rekrutteringskampanjer for speidern: Camping, Kayaking og skogsvandring. Side på side med smilende turgåere foran det jeg kunne sverget på var norske fjell og fjorder. Vi fant en turistbuss på vei til Capalino Suspention Bridge, og kastet oss på med godt mot for å finne ut hva som kvalifiserer for en kanadisk turistattraksjon.


















Det er få ting jeg setter så stor pris på som når jeg får oppleve alle mine fordommer utfolde seg foran meg. Dette var ikke noe unntak. Her kunne vi finne unike opplevelser og attraksjoner som:




















Og:



















(and other measurements as well!)

Parodien til side må jeg innrømme at jeg har hatt en fantastisk andre mnd her, og ser frem til de neste to. Det er deilig å befinne seg så nære skog og natur, og utsikten med fjell og fjorder fra vinduet gjør overgangen fra Norge til Den (Påstått) Store Verden mindre.

Det er en fryktelig upraktisk tidsforskjell til Norge, så det er ikke ofte jeg får snakket med dere på internett, men jeg håper alle har det like bra hjemme.

























-Espen

Wednesday, September 29, 2010

Kristenmanns blod.

Blair Witch Project møter Ghost Busters.

Knut Nærum, Otto Jespersen og Hans Morten Hansen.

Du tror det når du ser det...

Trailer + artikkel.

-Espen

Sunday, September 26, 2010

Når frelseren forsover seg..

Da har jeg altså vært her i en måned, og følelsen jeg sitter igjen med foreløpig er: Helvete så fort tiden går. Mellom hektiske dager på jobb, trening og sosialisering har alle tanker om avkobling og å leke turist blitt pent brettet sammen og lagt i riktig skuff. Jeg er heldig som får omgås en mengde interessante og usannsynlig dyktige mennesker, og har mer enn nok med å ta til meg det jeg klarer av informasjon, inspirasjon og erfaring. Det hele serveres naturlig nok med mengder alkohol. Servert fra tappekran formet som et sverd.

Det er noe spesielt med miljøer fulle av nomader fra alle verdenshjørner. Min favorittmail fra forrige uke er:

From: Reception Image Engine

To: All

Jesus will be in at 10.30

-x


-Espen

Thursday, September 16, 2010

Lou Romano

Jeg har vært overraskende flink til å unngå fanboyposter på denne bloggen. Men nok får være nok. Denne mannen slutter aldri å overraske meg med hvor langt man kan komme med lite, og hvor uendelig viktig de grunnleggende virkemidlene i design og visuell/filmatisk kommunikasjon er. Når jeg står fast med noe får denne bloggen meg alltid ned på bakken igjen ved å ta alt tilbake til ABC.

Dette er fargestifter på steroider.

http://louromano.blogspot.com/2009/05/art-of-up_3697.html

-Espen

Monday, September 13, 2010

Mennesker

Det er noe bemerkelsesverdig tilfredsstillende ved å starte et liv blant mennesker man aldri har møtt før. Nå skal det sies at "å starte et liv" er en overdrivelse da jeg med all sannsynlighet kommer til å bo her kun i underkant av et halvt år, jeg bruker en uproporsjonell mengde av dagen på Skype og det ikke er mer enn to uker til jeg får meg samboer igjen, men følelsen er fortsatt der. (Dessuten høres det mye mer utfordrende og eksotisk ut). Det er underholdende å komme inn i et miljø hvor kun 10% er fastboende, ingen i bransjen er mer enn to ledd fra deg i bekjentskap, det begynner nye mennesker hver uke, alle er innstilt på å stifte nye vennskap og samtlige er en gjeng nerdete, filmelskende, arbeidsnarkomane mennesker med sære interesser (nevnte jeg at supervisoren min har blått hår?). Det hender jeg mistenker at hele bransjen er et omfattende realityprogram om oss litt spesielle, men slår det fra meg da det strengt tatt er irrelevant. Konklusjonen er i alle tilfeller at jeg kan overleve dette en stund til.

-Espen

Sunday, September 12, 2010

Man is the warmest place to hide

Det er noe spesielt med guttefilmer. Filmene man finner igjen i hylla på gutterom, eksterne harddisker og studenthybler verden over. En flytende sjanger det kan være vanskelig å sette ord på, men hvor alle vet hva det dreier seg om. Filmene hvor pottis, pizza og pils er pålagt, og testosteronnivået ligger i taket. Det strekker seg fra voldsforherligende mafiaoppgjør og kjøttetende zombier via surrealistiske fremtidsvisjoner og superhelter til tåpelig collegehumor og tits'n'ass. Allikevel står det aldri "guttefilm" på baksiden av disse DVDcoverene. Poenget er at det et av disse begrepene som dekker veldig mye, men allikevel noe spesifikt - av typen "du vet det når du ser det".

Sist tirsdag hadde jeg et sånt øyeblikk. Det var en av disse dagene hvor vi satt seks voksne menn i en liten kinosal og så et klipp på i underkant av 3 sekunder på repeat. Uten å ha noe nøyaktig tall på det vil jeg anta vi brukte godt over en time på å diskutere hva som måtte gjøres for å øke realismen i klippet som viste en motbydelig, obskur, menneskelignende zombie forsvinne rive ned et lagerrom i det "hun" forsvinner forbi kameraet. Blod, slim og tentakler ble diskutert saklig, alvorlig og uten å på noe tidspunkt komme inn på surrealismen eller det absurde med situasjonen. Det er øyeblikk som dette som er ulidelig underholdende, og samtidig eksponentielt morsommere ved en økende avstand fra kontekst. Vi hadde en haug av dem med Tommy Wirkola og Bryan Jones på Død Snø, og nå er jeg altså her igjen: Jeg gjør trailershots på The Thing (prequel).


For de nostalgiske av oss som liker å mimre orginalen:



-Espen

Sunday, September 5, 2010

Vancouver uke 1

Jeg har ikke bestemt for hva som er mest underholdende - den enorme kontrasten mellom utsikten vestover mot skyskraperne, nattlivet og hotellene og østover mot bakgatene, de nedlagte byggeområdene og slitne betongbygningene eller den tilsynelatende medfødte trangen de lokale ser ut til å ha til å ta seg frem med enorme, maskuline kjøretøy laget for alt annet enn rushtrafikken i sentrum. Vancouver er meget fascinerende. Alt er enten litt større eller litt mindre enn i Oslo. Større biler, butikker, bygninger og porsjoner, mindre priser, egoer, kollektivkaos og mennesker (når en av to mennesker er asiatisk befinner man seg på 1.75 meter over havet plutselig godt over gjennomsnittet).

Så langt har ting foregått i et nogen lunde kaotisk tempo, men på et eller annet vis har jeg klart å havne på andre siden med visum, jobb, leilighet, skattepapirer og en fungerende døgnrytme. Jeg har problemer med å sette alt som skjedde fra jeg omsider fikk igjen kofferten som hadde bestemt seg for å bli igjen i London da jeg sto i Calgary uten fly eller visum til jeg nå befinner meg foran laptopen med internett i en splitter ny leilighet i Downtown Vancouver i riktig rekkefølge, men nå er jeg altså her. Espen i den store verden. Om ikke på toppen så i det minste i 19. etasje, plutselig midt i det livet jeg alltid har ønsket meg. Jeg er ferdig med slutten av begynnelsen, og nå starter moroa. Opp, opp og av sted.












-Espen

Sunday, March 28, 2010

And I'm gonna take you home.

Da var det siste fullførte prosjektet også ute på nett. I vinter gjorde vi en 45 sekunder lang reklamefilm, hvor så godt som alle shots har effekter (ikke de med skuespillere), og de fleste av dem er rene effektshots (som betyr vi har gjort alt digitalt - omgivelser, bil, elg, snø osv).

Filmen

Bilder (trykk for full størrelse)

-Espen

Wednesday, March 17, 2010

Trondheim post mortem

I dagens kapittel av Espen Gjør Seg Livserfaringer vil jeg fortelle om mitt liv som student. Når sant skal sies har jeg vel strengt tatt ikke vært student (til forskjell fra sist tur hadde jeg nemlig ikke studentbevis), men jeg har den siste tiden levd blandt dem, og i prosessen opparbeidet en sykelig fasinasjon for konseptet. Studenthverdagen, altså. Det heter seg at vi mennesker har en tendens til å begjære våre nestes kollektiv og at gress er mer saturert utenfor umiddelbar nærhet, og det ligger det kanskje noe i, men det forandrer ikke det faktum at jeg - til tross for at jeg har benyttet enhver anledning til å latterliggjøre dem - har begynt å innse hva jeg har gått glipp av. For bak fasaden av slitne fellestoaletter, ukesgammel oppvask, kronerulling og bøttekott med navneskilt fant jeg en verden fylt med ølkjellere, fredagsgrøt, Spungebob Squarepantshatter og 10-timersuker.

De deduktivt kompetente av dere har kanskje allerede gjettet at jeg har besøkt Trondheim igjen. Etter å ha vært skremmende nære utbrent i februar, har noen uker med hypersosialisering, trening, normale arbeidsdager og langhelger gjort turen nordpå til den perfekte prikken over ien som skulle til for å få meg tilbake på hundre prosent. Det er noe fasinerende avslappende ved å kunne koble fullstendig ut med en helg fylt med venner, pils, pizza, serier, x-box og prematurt våryre studinner.

Men nå er jeg lei av å ramse opp substantiver.

Jeg heter Espen, og er en livsnyter.

-Espen

Monday, March 1, 2010

Ny runde

Harr harr harr. Da var vi altså her igjen, ja. Livet mitt de siste par månedene har gått i ett, så å skrive om seg selv på internett har måttet nedprioriteres, men nå er jeg altså sprengladet med ny energi, produktivitet, fritid og narsissisme, klar for å nok en gang begi meg ut i den binære verden.

I dag stikker jeg egentlig bare hodet innom for å vise frem det neste kapittelet i Espen Skal Ut I Verden (- Før Eller Siden..). Ettersom det viser seg å være noe utfordende å skaffe seg et arbeidsvisum for USA uten en formell utdannelse, beveger jeg siktet nordover - nærmere bestemt til OLbyen. Pixar åpner en avdeling for kortfilmer i et land som faktisk er åpen for vestlig arbeidsinnvandring, og jeg kan ikke være dårligere enn at jeg prøver meg der og. Her er denne rundens søknad, pluss et par bilder fra det siste tillegget. Bildene er fra en bilreklame vi gjorde i desember, januar og februar. På grunn av en estetisk uenighet er versjonen som går på TV en annen enn denne, og jeg vil legge ut vår versjon av reklamen i sin helhet så fort jeg har klarert at jeg får lov til det.

Showreel vinter 2010:
Stor (121 MB)
Medium (45 MB)























-Espen

Sunday, January 3, 2010

Epilog

Jeg er en blogger.

Vel. Det går kanskje ukesvis mellom hvert innlegg med et noe meningsfullt innhold, jeg bretter ikke akkurat ut sjelen min her, og jeg må innrømme at selv om jeg leser alle bloggene deres - og finner de fleste av dem underholdende å følge - så kommenterer jeg tilnærmet aldri. Men på et binært nivå er jeg altså en blogger.

I januar skrev jeg at:
"... I løpet av de neste 11,5 mndene vil jeg selv prøve å skrive en blogg, og så ukritisk jeg klarer være fast leser av flere andre blogger. Mot slutten av desember vil jeg oppsummere prosjektet, og forhåpentligvis sitte igjen med et bredere og mer helhetlig bilde av bloggens verden."

Vi er kanskje ikke i slutten av desember, men jeg velger å kalle det nære nok. Har jeg fått et "bredere og mer helhetlig bilde av bloggens verden"? Nei. Det skyldes delvis at konseptet er en remse total svada, men også at motivasjonen for å skrive endret seg nokså raskt. Jeg liker å skrive. På et selvsentrert, mentalmastruberende nivå elsker jeg å kaste ut selvhøytidelige, meningsløse og knotete formulerte tanker nå og da. Og om noen skulle finne på å finne det underholdende er det selvsagt en tilfredsstillende bonus.

En relativt åpenbar trend jeg har observert i bloggverdenen er det å si noen ord om året som gikk. Jeg føler livet mitt følger en eksponensiell kurve, hvor jeg for hvert år som går treffer nye, fantastiske mennesker, har enda større frihet og opplever enda mer enn året før. 2009 har ikke vært noe unntak. Fra suksesser og opplevelser i filmverden (premierer, priser, turer, fester) til utallige kvelder, turer og opplevelser med gamle og nye venner(festivaler, ferier, filmkvelder, fester, gåturer, middager, treninger, konserter og alt annet som er gøy) kan jeg bare konkludere med at jeg elsker retningen livet mitt har. At det hele ble avsluttet med et potensielt jobbeventyr i 2010 er nok et bevis på at positivitet fører til mer positivitet.

Jeg håper alle andre også får nok et godt nytt år i 2010.

-Espen