Wednesday, September 29, 2010

Kristenmanns blod.

Blair Witch Project møter Ghost Busters.

Knut Nærum, Otto Jespersen og Hans Morten Hansen.

Du tror det når du ser det...

Trailer + artikkel.

-Espen

Sunday, September 26, 2010

Når frelseren forsover seg..

Da har jeg altså vært her i en måned, og følelsen jeg sitter igjen med foreløpig er: Helvete så fort tiden går. Mellom hektiske dager på jobb, trening og sosialisering har alle tanker om avkobling og å leke turist blitt pent brettet sammen og lagt i riktig skuff. Jeg er heldig som får omgås en mengde interessante og usannsynlig dyktige mennesker, og har mer enn nok med å ta til meg det jeg klarer av informasjon, inspirasjon og erfaring. Det hele serveres naturlig nok med mengder alkohol. Servert fra tappekran formet som et sverd.

Det er noe spesielt med miljøer fulle av nomader fra alle verdenshjørner. Min favorittmail fra forrige uke er:

From: Reception Image Engine

To: All

Jesus will be in at 10.30

-x


-Espen

Thursday, September 16, 2010

Lou Romano

Jeg har vært overraskende flink til å unngå fanboyposter på denne bloggen. Men nok får være nok. Denne mannen slutter aldri å overraske meg med hvor langt man kan komme med lite, og hvor uendelig viktig de grunnleggende virkemidlene i design og visuell/filmatisk kommunikasjon er. Når jeg står fast med noe får denne bloggen meg alltid ned på bakken igjen ved å ta alt tilbake til ABC.

Dette er fargestifter på steroider.

http://louromano.blogspot.com/2009/05/art-of-up_3697.html

-Espen

Monday, September 13, 2010

Mennesker

Det er noe bemerkelsesverdig tilfredsstillende ved å starte et liv blant mennesker man aldri har møtt før. Nå skal det sies at "å starte et liv" er en overdrivelse da jeg med all sannsynlighet kommer til å bo her kun i underkant av et halvt år, jeg bruker en uproporsjonell mengde av dagen på Skype og det ikke er mer enn to uker til jeg får meg samboer igjen, men følelsen er fortsatt der. (Dessuten høres det mye mer utfordrende og eksotisk ut). Det er underholdende å komme inn i et miljø hvor kun 10% er fastboende, ingen i bransjen er mer enn to ledd fra deg i bekjentskap, det begynner nye mennesker hver uke, alle er innstilt på å stifte nye vennskap og samtlige er en gjeng nerdete, filmelskende, arbeidsnarkomane mennesker med sære interesser (nevnte jeg at supervisoren min har blått hår?). Det hender jeg mistenker at hele bransjen er et omfattende realityprogram om oss litt spesielle, men slår det fra meg da det strengt tatt er irrelevant. Konklusjonen er i alle tilfeller at jeg kan overleve dette en stund til.

-Espen

Sunday, September 12, 2010

Man is the warmest place to hide

Det er noe spesielt med guttefilmer. Filmene man finner igjen i hylla på gutterom, eksterne harddisker og studenthybler verden over. En flytende sjanger det kan være vanskelig å sette ord på, men hvor alle vet hva det dreier seg om. Filmene hvor pottis, pizza og pils er pålagt, og testosteronnivået ligger i taket. Det strekker seg fra voldsforherligende mafiaoppgjør og kjøttetende zombier via surrealistiske fremtidsvisjoner og superhelter til tåpelig collegehumor og tits'n'ass. Allikevel står det aldri "guttefilm" på baksiden av disse DVDcoverene. Poenget er at det et av disse begrepene som dekker veldig mye, men allikevel noe spesifikt - av typen "du vet det når du ser det".

Sist tirsdag hadde jeg et sånt øyeblikk. Det var en av disse dagene hvor vi satt seks voksne menn i en liten kinosal og så et klipp på i underkant av 3 sekunder på repeat. Uten å ha noe nøyaktig tall på det vil jeg anta vi brukte godt over en time på å diskutere hva som måtte gjøres for å øke realismen i klippet som viste en motbydelig, obskur, menneskelignende zombie forsvinne rive ned et lagerrom i det "hun" forsvinner forbi kameraet. Blod, slim og tentakler ble diskutert saklig, alvorlig og uten å på noe tidspunkt komme inn på surrealismen eller det absurde med situasjonen. Det er øyeblikk som dette som er ulidelig underholdende, og samtidig eksponentielt morsommere ved en økende avstand fra kontekst. Vi hadde en haug av dem med Tommy Wirkola og Bryan Jones på Død Snø, og nå er jeg altså her igjen: Jeg gjør trailershots på The Thing (prequel).


For de nostalgiske av oss som liker å mimre orginalen:



-Espen

Sunday, September 5, 2010

Vancouver uke 1

Jeg har ikke bestemt for hva som er mest underholdende - den enorme kontrasten mellom utsikten vestover mot skyskraperne, nattlivet og hotellene og østover mot bakgatene, de nedlagte byggeområdene og slitne betongbygningene eller den tilsynelatende medfødte trangen de lokale ser ut til å ha til å ta seg frem med enorme, maskuline kjøretøy laget for alt annet enn rushtrafikken i sentrum. Vancouver er meget fascinerende. Alt er enten litt større eller litt mindre enn i Oslo. Større biler, butikker, bygninger og porsjoner, mindre priser, egoer, kollektivkaos og mennesker (når en av to mennesker er asiatisk befinner man seg på 1.75 meter over havet plutselig godt over gjennomsnittet).

Så langt har ting foregått i et nogen lunde kaotisk tempo, men på et eller annet vis har jeg klart å havne på andre siden med visum, jobb, leilighet, skattepapirer og en fungerende døgnrytme. Jeg har problemer med å sette alt som skjedde fra jeg omsider fikk igjen kofferten som hadde bestemt seg for å bli igjen i London da jeg sto i Calgary uten fly eller visum til jeg nå befinner meg foran laptopen med internett i en splitter ny leilighet i Downtown Vancouver i riktig rekkefølge, men nå er jeg altså her. Espen i den store verden. Om ikke på toppen så i det minste i 19. etasje, plutselig midt i det livet jeg alltid har ønsket meg. Jeg er ferdig med slutten av begynnelsen, og nå starter moroa. Opp, opp og av sted.












-Espen