Ferietanker

Når jeg nå (igjen) befinner meg i en ferietilværelse uten plikter og rammer, med en haug av fritid jeg har lært meg å sette pris på, ender jeg ofte opp med å undres om de samme tingene. Dere skal spares for å måtte se dem på trykk, men en ting har jeg nevnt tidligere, og jeg kommer stadig tilbake til hvorfor verden mangler akkurat dette. Derfor vil jeg ikke klassifisere dette som en tankeskildring, men heller en oppfordring til resten av verden til å fylle tomrommet.

Jeg snakker(skriver?) selvfølgelig om en komplett guide til hvordan å forholde seg til hverdagslige sosiale situasjoner. Et oppslagsverk for hva som er sosialt akseptert og ikke, bygd etter hakkespettbokmodellen. Dette vil som sagt fylle et enormt tomrom i verdenslitteraturen, og utstyre de sosialt vanskeligstilte av oss med en sårt savnet krykke. For å bedre beskrive hva jeg ser for meg i form av innhold, legger jeg ved eksempler på kapitler, med spørsmål og temaer de kan ta for seg.

Offentlige transportmidler.
Dette er et enormt tema, men jeg kan begynne med enkle spørsmål for å sette igang tankeprosessen.

1. Du går på en trikk, buss eller tog, oppdelt i dobbeltseter. Bussen er forholdsvis full, med minst en person i hver "bås", så du setter deg ved siden av en tilfeldig person. Etter noen minutter har bussen langsomt blitt tommere, og det er ikke lenger folk i alle båsene, men kun i noen få. Er det nå riktig å sette seg i en annen bås, alene, for å gi den tilfeldige sidepersonen "pusterom"? Eller vil dette bli sett på som en fornærmelse av tidligere nevnte sideperson, som om du sier "jeg likte ikke å sitte ved siden av deg, så nå setter jeg meg heller et annet sted"? Og som et tilleggsspørsmål: Avhenger svaret av kjønn, alder, størrelse eller andre variabler på deg selv eller sidepersonen?

2. Du sitter i en full buss i rushtiden, i et av de fremste setene i bussen. Om en eldre person går på, er normen å reise seg og tilby plassen til personen med større behov for å sitte enn deg selv. Det vanskelige spørsmålet her er: Hvor går grensen? På hvilket punkt blir dette sett på som en fornærmelse fremfor en høflig gest? Jeg er helt sikkert ikke alene om å reise meg smilende etter et raskt blikk på noen som ser ut som en eldre dame, for kun å få et dypt fornærmet blikk tilbake, etterfulgt av en sur kommentar om å bli behandlet som et gammelt krek. Måler vi i mengde grått hår, rynker, eller generell skrøpelighet? Er det forventet at vi hører etter om det spørres om honnørbillett eller ikke? Hva om den potensielt eldre personen har månedskort?

3. I samme kategori som sistnevnte er Den Ledige Honnørplassen. Du går på bussen, og ser at alle sitteplassene er tatt, med unntak av to, så du slenger deg ned i det ledige setet. Du snur deg mot viduet, og ser det velkjente piktogrammet med hatt og stokk. Er det nå riktig å reise seg og stå resten av veien? Eller er det akseptert å sitte, men se nye passasjerer ann, og reise seg ved behov? Om sistnevnte er riktig svar, hva er da hensikten med gamlispiktogrammet? Fungerer det ikke da som en helt vanlig plass, men med en påminnelse om hva god folkeskikk er?

Køkultur
Igjen et enormt tema, men jeg lufter et par problemstillinger som kommer opp ukentlig.

1. Du står i matbutikken klokken halv seks, og det er kø i kassa. Hva er normen for småprating her? Er det høflig å snu seg og prate om ingenting med personen bak deg i køen, for å lette kjedsomheten ved å stå i kø for begge to? Eller har du ved å tvinge personen inn i en samtale med en fremmed, ødelagt hele køopplevelsen for vedkommende? Er kjønn, alder eller utseende relevant her?

2. Det velkjente købyttet. Hva er egentlig reglene her? Det virker som om det over tid har utviklet seg til å bli et rent anarki, men spørsmål som "hvor går grensen for å få tilbake plassen du hadde i forrige kø etter du har gått ut?" og "om det åpner en ny kasse ved siden av, hvor lang tid skal du gi personen foran deg i nåværende kø til å hoppe over til den nye kassa før du selv går over?" trenger sårt besvarelse.

Småprat
Her er det nok spørsmål som passer i flere kategorier, men de går alle sammen under den forhatte fellesnevneren "småprat". Fra befriende samtaler med ukjente i banken for å få tiden til å gå, til hun tjukke fra barneskolen som plutselig kjenner deg igjen i klesbutikken. Det er en dans på en syltynn egg, med faren for å fornærme noen ved å avbryte for tidlig på den ene siden, og pinlige øyeblikk hvor begge innser de ikke har noe til felles, eller blir sittende fast i en samtale den ene ikke har noen interresse av på den andre. Her trengs det retningslinjer for sosialt akseptabel minimum og maksimum samtalevarighet, samtaletemaer, ærlighet, nivå av åpenbarhet på unnskyldningen for å avbryte, kropsskontakt (klem, håndtrykk osv), og andre relaterte spørsmål, basert på faktorer som alder, kjønn, varighet siden forrige samtale, nærhet av tidligere vennskap, sex, hvem som tok kontakt, kontekst (kø i banken, fest, familiebursdag osv), familierelasjon (slekt, slekt av venner, venn av slekt osv).

Dette er ment som en enkel base å bygge på, og som en tankestarter for den potensielle forfatteren(e). I alt for lang tid har vi vært uten retningslinjer for minefeltet som er sosiale situasjoner, og vi trenger dem både for oss fortapte sjeler som ikke plukker dette opp intuitivt, og for å sette dem i stein en gang for alle. Dette burde vært en egen post på statsbudsjettet, med et råd av offentlig lønnede forfattere som kontinuerlig skriver og reviderer boken. I mangel av dette spør jeg, Espen Nordahl, dere, Verden, om hjelp. Jeg kan love et opplag på millioner. Dette er et umettet marked.

-Espen

Don't drink and blog

edit: 'nuff said.

Life 2

I dag var jeg innom jobben til pappa. Jeg har en latterlig ubetydelig, meningsløs jobb.

-Espen

Life

I dag har jeg vært på teater. Virkeligheten har alt for få monologer.

-Espen

Hipp, Hipp!

Dersom Oslo har tapt 130 mill. kr.

på å utvikle et nytt transport

billett

system, og har lagt ut 570 mill. kr.

på de nye

Flexusautomatene som ikke fungerer, har hovedstadens

350.000 skattebetalere på få år

blitt loppet

for til sammen 700.000 mill. kr., hvilket betyr

at vi hver og en

har betalt 2.000 kroner

for en billett vi aldri fikk.

-Jan Erik Vold

(orddeling som i orginaldiktet)

No rest for the wicked

Det finnes visst en grense for hvor mye menneskekroppen kan tåle, og i skrivende stund befinner visst også min seg i grenseland. Etter noen fantastiske uker med konserter, bursdager(beklager at jeg måtte dra tidlig fra din, Morten.), premierefester, lange kvelder på jobb og et snitt på 3 kvelder på flaska i uka, har jeg trukket meg tilbake - godt nedpakket i en etterlengtet sofa - med dyne, laptop, kakao, serier og laurbær. Jeg kan også med et lettet sukk si at jeg etter snart 10 mnder på og av, er ferdig med isbjørner. Denne uka kan avspaseres med god samvittighet, og jeg gleder meg som en unge til å jobbe på neste prosjekt, som internett har følgende å si om:

"«Trolljegeren» er en dokumentarfilm laget av et ungt filmteam som har kommet over en bombe av en dekkaksjon fra norske myndigheters side, skriver Norsk filminstitutt i en pressemelding.

Videre skriver de at filmen vil vekke nasjonal oppsikt når den kommer på kino.

Jacobsen sier til Side2 at han ikke kan fortelle noe om filmen utover det som står i pressemeldingen. "

Etter nesten et år med R&D og reklamer skal det bli godt å komme seg på rulletekstene igjen.

-Espen

Reinkarnasjon

Jeg er overbevist om at jeg de siste par ukene har satt ny rekord i gjenfødelse av meg selv som et nytt menneske. I det minste i form av antall oppstandelser pr uke.

Den første Nye, Bedre Espen er han som er på jobb i kristelig tid. Med unntak av bare en eneste dag har jeg nå i tre uker vært på jobb klokken ni. La meg gjenta det. Jeg, Espen Nordahl har regelmessig vært på jobb klokken NI. Det er en helt ny verden, og med unntak av at den er noe kjøligere enn den andre, mer komfortable tilværelsen, vil jeg påstå at det å kunne gå hjem fra jobb samtidig som de vanlige dødelige er overraskende behagelig. Jeg må gi det et par uker til før jeg kan kalle det en fast rutine, men dette er som sagt begynnelsen av en ny æra.

Videre kan livet mitt deles inn i to perioder. Epoker, om du vil. Espen pre iPod Touch, og Espen post iPod Touch. I lengre tid har jeg vandret i mørket, overbevist om at noe så stort og upraktisk aldri kan være verdt et fancy look-what-I-can-do touchscreen interface og ubrukelige applikasjoner. Jeg har klamret meg fast til en patetisk iPod Nano, overbevist om at en mp3spiller som kan inneholde hele 8 gig musikk med hypermoderne funksjoner som "randomize" og "repeat album" var Guds gave til mennesket. Alt jeg kan håpe på er at jeg vil få tilgivelse for mine synder. Fra øyeblikket jeg koblet den nye gadgeten inn i macen og iTunes spurte meg om jeg ville synche alt innhold, til jeg vandret inn i himmelriket som er tråløst nett og applikasjoner har jeg vært et nytt menneske. Takk, Apple.

Sist men ikke minst (vel, strengt tatt er det vel minst), har jeg gjennomgått en tredje fornyelse som menneske. Jeg har trosset latskap, angst, mangel på interesse og personlig hygiene, og endelig tatt Det Store Skrittet - en tur til frisøren. En usjarmerende, dog veldig praktisk, vane de siste årene har vært å gå for full militærklipp, la håret gro til jeg ser ut som den Sjette Beatle, for så å ta maskinen frem igjen. Denne uken valgte jeg altså å gi salongen en sjanse, og det ble om ikke annet en underholdende opplevelse. For det første er ikke frisørdamer de skarpeste knivene i skuffen. Og nok en gang skuffet ikke fordommene mine. Jeg ble møtt av en søt ung ting, som tidlig måtte innrømme at hun synes det "er så vanskelig med klokka, liksom. Du vet, kvart over og ti på halv og sånt.". Det er også vanskelig å la være å le med en saks to cm fra øret. Videre kan jeg ikke annet enn å undre hva folk svarer når det obligatoriske "hva synes du?" spørsmålet kommer. Er det som det høres ut et ledende ikke-spørsmål av typen "hvordan går det?", eller er det sosialt akseptert å svare at det ikke var sånn du hadde sett det for deg, og be henne prøve en gang til? Igjen finner jeg meg uten en bok med tydelige retningslinjer på hvordan å forholde seg i hverdagslige, sosiale situasjoner hvor det er forventet at man vet hva som er sosialt akseptert eller ikke ut ifra intuitiv, sosial intelligens. Med så mye tilgjengelig informasjon rundt logisk, målbar IQ-type intelligens finner jeg det merkelig.

-(Den Nye) Espen